Meny

Høyesteretts dom 08.11.2007, HR-2007-01869-A, (sak nr. 2007/207), sivil sak, anke
Utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a
Najmuddin Faraj Ahmad (advokat Harald Stabell) mto Staten v/Arbeids- og inkluderingsdepartementet (ass. regjeringsadvokat Tolle Stabell)

Dommere: Flock, Endresen, Stabel, Gussgard, Lund

 

Saken gjelder utvisning etter utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a.

Najmuddin Faraj Ahmad (Faraj) kom med sin familie til Norge i 1991 som overføringsflyktning fra FN. Han ble innvilget flyktningestatus og fikk senere oppholds- og arbeidstillatelse, og i 1998 også bosettingstillatelse i Norge. 

Etter at Faraj fikk innvilget flyktningestatus i 1992 ble han imidlertid ikke værende i landet. I perioder var han tilbake i irakisk Kurdistan. Der var han politisk aktiv, og i desember 2001 ble han leder for Ansar al-Islam, en organisasjon som hadde som mål å opprette en selvstendig islamistisk stat i Nord-Irak. Etter å ha vært fengslet i Nederland, ble Faraj i januar 2003 sendt tilbake til Norge.

Utlendingsdirektoratet fattet i februar 2003 vedtak om å tilbakekalle Farajs asylstatus og reisebevis, bosettingstillatelse og tidligere arbeids- og oppholdstillatelse. Samtidig ble også fattet vedtak om at han skulle utvises og innmeldes i Schengens informasjonssystem. Farajs klage til Utlendingsnemnda ble ikke tatt til følge. Vedtakene ble truffet etter instruks fra Kommunal- og regionaldepartementet. 

Faraj gikk til søksmål mot staten om gyldigheten av vedtaket om utvisning m.m. Ved Oslo tingretts dom 27. september 2005 ble staten frifunnet. Faraj anket dommen til Borgarting lagmannsrett, som 20. oktober 2006 stadfestet tingrettens dom. Faraj har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Saken i Høyesterett var begrenset til gyldigheten av den del av klagevedtaket som gjaldt utvisning av hensyn til rikets sikkerhet, utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a. Saken reiste blant annet flere spørsmål om domstolenes adgang til å overprøve forvaltningens vedtak. 

Høyesterett ga uttrykk for at domstolene hadde full adgang til å prøve Utlendingsnemndas bevisvurdering, likevel slik at det i komplekse saksforhold relatert til rikets sikkerhet burde utvises en tilbakeholdenhet der forvaltningens bevisvurdering fremsto som forsvarlig.

For den konkrete rettsanvendelse uttalte Høyesterett at domstolene fullt ut måtte kunne prøve om utlendingen, om han ikke ble utvist, ville kunne utgjøre en trussel mot noen av de interesser som dekkes av lovens begrep ”rikets sikkerhet”. Derimot måtte vurderingen av om utvisning i det enkelte tilfelle var nødvendig, være overlatt til forvaltningen, uten at domstolene kunne prøve den ut over de tilfeller der det var tale om myndighetsmisbruk.  

Innenfor denne ramme vurderte Høyesterett deretter klagevedtaket for så vidt gjaldt spørsmålet om vilkårene for utvisning var oppfylt. Ved denne vurderingen ble blant annet uttalt at beviskravet måtte stilles ut fra hvilke handlinger risikoen refererte seg til. Der det var risiko for terrorhandlinger av noe omfang, ville nok selv en begrenset, men reell risiko for slike handlinger, kunne true rikets sikkerhet på en slik måte at vilkåret for utvisning kunne være oppfylt. Det ble understreket at det i saker av denne karakter snarere måtte foretas en helhetsvurdering av det samlede bevismaterialet enn en bedømmelse av holdbarheten av den enkelte opplysning.

Høyesterett uttalte at det avgjort var tilstrekkelige holdepunkter for å anta at Faraj representerte en risiko for rikets sikkerhet ved å kunne trekke terrorvirksomhet mot Norge, og ved selv eller gjennom andre, å kunne knyttes til slik virksomhet her i landet, eksempelvis i form av finansiering. Risikoen måtte dessuten antas også å referere seg til utenlandske interesser i utlandet som var av betydning for norske sikkerhetsinteresser, eksempelvis allierte interesser i Afghanistan.  

Det var i dette tilfellet ikke tvilsomt at de interesser som det norske samfunn hadde i den utvisning som var besluttet, med klar margin veide tyngre enn de interesser som Faraj og hans familie hadde i at det ikke skjedde noen utvisning, jf. EMK artikkel 8.

Forvaltningen hadde ved bedømmelsen av spørsmålet om utvisning også bygget på informasjon som var hemmeligholdt for domstolene etter bestemmelsene i tvistemålsloven § 204 nr. 1. Høyesterett uttalte at bevis fra de åpne kildene i dette tilfellet hadde gitt et tilstrekkelig grunnlag for å kunne prøve Utlendingsnemndas vedtak. Høyesterett tok derfor ikke stilling til hvilken innvirkning det ville ha hatt på prøvelsesadgangen om det åpne materialet hadde vært utilstrekkelig til å underbygge forvaltningens vedtak. Det ble likevel uttalt at det ikke uten videre var innlysende at en begrenset adgang til å overprøve fordi vesentlige opplysninger ble holdt hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet, ville innfri de krav som følger av EMK. 

Hele avgjørelsen kan lastes ned her: SAK 2007/207

Siden ble sist oppdatert: 18.04.2011, kl. 13:54