Denne siden gir informasjon om hvordan en straffesak behandles i domstolene. I straffesaker skal både samfunnet, den fornærmede og den tiltalte være trygg på at rettssikkerheten ivaretas. Dette innebærer blant annet at straffen skal føles rettferdig for den det gjelder, men også i befolkningen for øvrig. I straffutmålingen må domstolene også ta hensyn til den generelle rettsfølelsen i samfunnet og straffens allmennpreventive (avskrekkende) effekt.
Straffesaker i tingretten
Straffesaker i tingretten avgjøres på to måter, enten ved tilståelsesdom eller ved en meddomsrettssak.
Før man kommer så langt som at retten skal ta stilling til skyld og straff, har imidlertid domstolen også en rolle i politiets etterforskning. Etterorskningen skal avdekke om det er grunn til å ta ut tiltale eller ei. Det er opp til domstolen å avgjøre om politiet kan bruke ulike tvangsmidler under etterforskningen, f.eks. bruk av varetekt.
Domstolenes rolle under etterforskningen
Politiets bruk av ulike tvangsmidler avgjøres av en dommer alene. Et aktuelt tvangsmiddel er varetektsfengsling. Vilkårene for å bruk av varetekt er strenge. For at siktede skal bli varetektsfengslet, må det være skjellig grunn til å mistenke han eller henne for en handling som kan medføre fengsel i mer enn seks måneder. "Skjellig grunn" betyr at det må være mer sannsynlig at siktede har gjort det han beskyldes for, enn at han ikke har det.
I tillegg må minst én av disse tre grunnene være til stede:
- Fare for at han rømmer og ikke møter til rettssaken, det vil si unndragelse
- Fare for at han ødelegger bevis, for eksempel ved å kontakte og påvirke vitner, truer vitner eller tilpasser sin forklaring til andres forklaringer
- Sterk fare for gjentakelse av straffbare handlinger
Varetekt kan ikke brukes hvis dette vil stå i misforhold til det siktede er mistenkt for. Derfor skal ikke varetekt brukes i mindre alvorlige saker. Dommeren skal alltid vurdere om fengslingen representerer et uforholdsmessig inngrep overfor siktede, og om andre tiltak enn fengsling kan brukes. Det er utvidet adgang til varetekt i saker hvor strafferammen er ti år eller mer og det også er sikre beviser for at siktede er skyldig.
Fengslingstidens lengde
I fengslingsmøtet ber påtalemyndigheten om at siktede varetektsfengsles for en nærmere angitt periode. Mest vanlig er det at påtalemyndigheten ber om fire ukers varetekt. Etter å ha hørt begge sider, bestemmer fagdommeren varetektstiden. Når denne tiden er utløpt, skal siktede løslates med mindre påtalemyndigheten ber om forlenget fengsling. Da må det holdes et nytt fengslingsmøte i domstolen.
Siktede kan løslates tidligere, hvis grunnen for fengslingen faller bort.
Etter norsk lov er det ingen bestemt frist for hvor lenge en person kan sitte i varetekt.
Internasjonale menneskerettighetskonvensjoner stiller imidlertid krav til rettsbehandlingen. Saken skal opp for retten «etter rimelig tid». Hva som er «Rimelig tid» må sees i sammenheng med hvor kompleks saken er.
Medieforbud og brev- og besøksforbud
Av hensyn til etterforskningen kan retten bestemme at siktede ikke skal ha adgang til Internett, aviser, radio eller TV.
Retten kan bestemme at siktede ikke kan motta besøk, sende eller motta brev ol. eller telefon. Noen ganger bestemmer retten at besøk, brevveksling og telefonering bare kan skje under kontroll av politiet.
Fullstendig eller delvis isolasjon
Delvis isolasjon betyr at siktede ikke får ha samvær med enkelte andre innsatte. Det kan være siktede i samme sakskompleks, og gjøres av hensyn til etterforskningen.
Ved fullstendig isolasjon blir siktede utelukket fra fellesskap med alle andre innsatte.
Det er strenge regler for bruk av isolasjon. Man forsøker også å begrense varigheten av isolasjon så mye som mulig.
Det er politiet som fremstiller siktede for dommeren. I fengslingsmøtet møter aktor, forsvarer og siktede.
Andre tvangsmidler under etterforskningen kan være ransaking eller beslag i gjenstander. Politiet kan også ha behov for å gjennomgå post, telefonutskrifter eller kontrollere annen telekommunikasjon som ledd i etterforskingen. I visse tilfeller kan andre virkemidler, som for eksempel telefonavlytting, bli anvendt. Det skjer bare når tingretten godkjenner det.
Tilståelsessaker
Tilståelsessakerbehandles av en dommer alene, som kan avsi dom (tilståelsesdom) på bakgrunn av siktedes tilståelse. I tilståelsessaker møter som regel bare siktede. For å få en tilståelsesdom må siktede tilstå uforbeholdent, og bevisene i saken må støtte tilståelsen. Videre må strafferammen ikke være over ti år, og siktede må gi sitt samtykke til at saken avgjøres som tilståelsessak. Dette er en enkel måte å få avgjort saken på. Det kan gi mindre publisitet, ofte en hurtig avgjørelse, saksomkostningene er lave og siktede kan oppnå strafferabatt.
Meddomsrett
Ordinære straffesaker, der både skyld og straff skal avgjøres, settes som meddomsrett. Da består retten av én fagdommer og to meddommere. Meddommerne trekkes ut til hver sak fra et utvalg av personer som er oppnevnt av bystyret eller kommunestyret for fire år av gangen.
I saker om forbrytelser hvor strafferammen er fengsel i mer enn seks år, kan retten settes med to fagdommere og tre meddommere. Dette kalles forsterket rett.
En vanlig straffesak starter med at påtalemyndigheten tar ut tiltale. Saken sendes deretter til tingretten, som setter av tid til rettsmøte. Det er laget en film som viser hvordan en slik rettsak arter seg. Filmen heter "Retten er satt" og er på 16 minutter. Retten er satt - del I. Retten er satt - del II
Hvis tiltalte har krav på det, oppnevner retten en forsvarer som betales av det offentlige. Som regel vil den forsvareren tiltalte selv velger, bli oppnevnt. Uansett har en tiltalt alltid rett til å ha forsvarer til stede når en sak skal behandles, både ved avhør hos politiet og i domstolene.
Hva skjer i hovedforhandlingen?
Rettsmøtet der straffesaken behandles, kalles hovedforhandling. Den starter med at påtalemyndighetens representant (aktor) får ordet til et innledningsforedrag. Aktor redegjør kort for saken og de bevisene som vil bli ført. Deretter kan forsvareren få ordet til korte bemerkninger.
I saker med bistandsadvokat skal fornærmede forklare seg før tiltalte, j.f. § 289 a i straffeprosessloven.
Tiltalte gir så forklaring hvis han ønsker det, men han har etter loven ingen plikt til dette. De aller fleste velger å forklare seg. Rettens leder (fagdommeren) stiller normalt først spørsmål til tiltalte, deretter får aktor og forsvarer ordet. Vitner forklarer seg etter at tiltalte har gitt forklaring. Vitnene må først avgi en erklæring (forsikring) om at de vil snakke sant. Det kan også legges fram andre bevis, for eksempel dokumenter eller gjenstander.
I prosedyren oppsummerer aktor og forsvarer saken, hvordan de mener bevisene bør forstås, hvilken løsning rettsreglene gir, og hvilket utfall saken bør få. Aktor legger ned påstand om hvilken straff tiltalte bør gis om han kjennes skyldig. Dersom aktor mener bevisene ikke holder til domfellelse, har hun eller han plikt til å legge ned påstand om frifinnelse. Forsvareren vil på sin side legge ned påstand om frifinnelse eller at tiltalte behandles på mildeste måte.
Aktor og forsvarer har anledning til å få ordet en siste gang, før rettens leder erklærer forhandlingene avsluttet og saken tatt opp til doms.
I den etterfølgende domskonferansen bestemmes sakens utfall og begrunnelsen for utfallet. På dette møtet er bare dommerne til stede, og diskusjonene er konfidensielle. Et alminnelig prinsipp er at all rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. Det er altså ikke nok at dommerne tror noe kan ha skjedd. Dommerne skal være helt overbeviste for å finne tiltalte skyldig. Avgjørelsen treffes ved vanlig flertall, og hver stemme teller likt.
Hvis dommerne mener tiltalte er skyldig må de også ta stilling til hvilken straff tiltalte bør idømmes. Like tilfeller skal behandles likt, og dommerne tar derfor hensyn til det straffenivået Høyesterett har lagt seg på i liknende saker. Straffen har som siktemål å forhindre at den som blir domfelt, begår nye lovbrudd. Dette omtales som individualpreventive hensyn ved straffutmålingen. Straffen skal også virke avskrekkende på andre. Dette omtales som allmennpreventive hensyn.
Den skyldige kan dømmes til ulike typer straffereaksjoner.
Les mer om de vanligste straffereaksjonene
Saken skal avgjøres på grunnlag av det dommerne får vite om saken under hovedforhandlingen. De kan ikke bygge på annen kunnskap om saken.
Fagdommeren skriver dommen, som må underskrives av samtlige dommere. Den blir deretter lest opp for tiltalte i et rettsmøte samme eller neste dag, eller forkynt på annen måte.
Anke
Den som ikke aksepterer domsresultatet i en straffesak avgjort av tingretten, kan anke saken til lagmannsretten. Dette er en ordning som skal gi tiltalte større rettssikkerhet. Anken sendes til påtalemyndigheten eller til den tingretten som har tatt avgjørelsen. Påtalemyndigheten kan anke til gunst eller ugunst for tiltalte.
Anken må fremsettes senest to uker etter at dommen er avsagt (eller forkynt). Kjennelser og visse beslutninger (dvs. avgjørelser som retten tar, og som ikke er dommer) kan også bringes inn for lagmannsretten.
Anken kan gjelde:
• Bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet
• Straffutmålingen
• Saksbehandlingen
• Lovanvendelsen
Ankesiling
Ikke alle anker slippes inn til ankebehandling i lagmannsretten. Reglene om når en anke kan nektes fremmet, fremgår av straffeprosesslovens § 321. Hvis påtalemyndighetens påstand bare har gått ut på idømmelse av bot, inndragning eller tap av førerkort, og retten ikke har idømt annen straffereaksjon, er utgangspunktet at anken ikke kan fremmes. Men lagmannsretten kan samtykke til å behandle en slik sak når saklige grunner taler for det. I andre saker kan anken nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at den ikke vil føre frem. Anke fra påtalemyndigheten som ikke er til gunst for siktede kan nektes fremmet når retten finner at anken finner at anken gjelder spørsmål av mindre betydning.
I saker om forhold som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, kan anken normalt ikke nektes fremmet.
Hvis anken behandles:
Hvis anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, tar retten stiling til om tiltalte har gjort det som han er tiltalt for eller ikke. Da prøver retten alle sider av saken.
Hvis strafferammen er inntil seks års fengsel, er lagmannsretten sammensatt som meddomsrett. Det vil si at tre fagdommere og fire meddommere utgjør retten. Meddommerne trekkes tilfeldig fra et utvalg, det samme som for lagrettemedlemmer. Det skal være to kvinner og to menn. Retten er sammen om alle avgjørelser, og alle har lik stemme.
I saker hvor strafferammen er seks år eller mer, skal skyldspørsmålet som hovedregel avgjøres av lagretten (juryen). Lagretten består av ti personer og skal så vidt mulig sammensettes med fem kvinner og fem menn. For hver sak trekkes medlemmene fra utvalget av lagrettemedlemmer. Det innkalles alltid fjorten lagrettemedlemmer og to varamedlemmer.
Tiltalte og påtalemyndigheten kan etter bestemte regler velge bort (skyte ut) inntil to lagrettemedlemmer hver.
Hvis retten bare skal behandle straffutmålingen for forhold hvor strafferammen er fengsel inntil seks år, avgjøres saken av tre fagdommere, som regel etter muntlig forhandling. Ved behandling av straffutmålingsanker for forbrytelser hvor strafferammen er seks års fengsel eller mer, settes lagmannsretten med fire meddommere og tre fagdommere.
Hvis anken gjelder lovanvendelse eller saksbehandling (dvs. at lagmannsretten bare skal ta stilling til om tingretten har anvendt loven riktig, eller har begått feil i saksbehandlingen) settes retten bare med tre fagdommere.
Om bevis, lov og strafferamme
Her forklares noen viktige prinsipper for rettsavgjørelser i straffesaker. Det dreier seg om kravet om lov for å kunne dømme og straffes, om domstolenes bevisvurdering og om strafferammer. Les forklaringen her.