En fri og uavhengig domstol er et vern for borgerne mot tilfeldige avgjørelser og overgrep fra de andre statsmaktene. Domstolenes uavhengighet bygger på at Norge er et konstitusjonelt demokrati. Grunnloven setter flere grenser for hva Stortinget eller regjeringen kan bestemme, selv om deres bestemmelser bygger på flertallsviljen.

Kontroll med de andre statsmaktene

Hvis domstolene mener at en lov er i strid med Grunnloven, for eksempel ved at den krenker en eller flere borgeres konstitusjonelle rettigheter, kan loven settes til side. Men dette kan bare skje i en konkret sak som en av partene har brakt inn for pådømmelse. Når en sak kommer opp i Høyesterett, og to eller flere av dommerne mener loven som regulerer saksforholdet er grunnlovsstridig, skal spørsmålet avgjøres av Høyesterett i plenum. Resultatet kan da bli at Høyesterett ved løsningen av den aktuelle saken setter loven til side. Dette innebærer at domstolene gjennom sin dømmende virksomhet kan kontrollere Stortinget som lovgivende statsmakt. Denne adgangen har Høyesterett brukt bare noen få ganger.

I konkrete saker har også domstolene adgang til å overprøve avgjørelser som regjeringen eller andre underordnede forvaltningsorgan har tatt. I slike saker kan domstolen ta stilling til om forvaltningen har holdt seg innenfor de rammer som lovgivningen setter. Domstolene kan også vurdere om vedtaket er basert på et holdbart faktum og en korrekt saksbehandling. Endelig kan de ta stilling til om forvaltningen har utøvd utilbørlig eller grovt urimelig skjønn. Dersom vedtaket har slike feil, kan domstolene kjenne vedtaket ugyldig. Men også her er domstolenes kontrollfunksjon begrenset til å gjelde den aktuelle saken som er brakt inn for domstolen. 

Hvordan sikres uavhengigheten?

Ifølge vår forfatning er dommerne uavhengige i avgjørelsen av den enkelte sak. Dommerne kan ikke instrueres i sin domsutøvelse, og Høyesteretts avgjørelser kan ikke overprøves av andre myndigheter.
Internasjonale domstoler har de siste tiårene fått stadig større betydning, særlig i forhold til internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter. Blant annet spiller Menneskerettsdomstolen i Strasbourg en viktig rolle i rettsutviklingen. Dersom Menneskerettsdomstolen skulle tolke konvensjonen annerledes enn Høyesterett, må Høyesterett i fremtiden ta hensyn til disse avgjørelsene.

Ankesystem og lovtolking

En dom kan endres av overordnet domstol etter ankebehandling. I straffesaker er den vanlige ankefristen to uker fra dommen er avsagt. Ankefristen er én måned i sivile saker. En høyere domstol kan ikke på eget initiativ instruere en underordnet domstol i hvordan den skal behandle enkeltsaker. Men hvis en part går videre med en avgjørelse, kan den høyere domstolen bestemme at den underordnede domstolen skal behandle saken på nytt. Den underordnede domstolen må da følge de vurderingene som den overordnede domstolen har lagt til grunn for sin avgjørelse.
Stortinget vedtar lover som domstolene anvender i de sakene som bringes inn til behandling. Det er domstolene som tolker loven, og i siste omgang avgjør hvordan den skal forstås. På en rekke områder har dessuten domstolene utviklet det som i dag er gjeldende rett.

Dommere og inhabilitet

Domstolen eller dommerne skal ikke utsettes for påvirkning i retning av det ene eller andre resultatet. En rettsstat krever dommere som er uavhengige og upartiske i forhold til partene og de interesser de representerer. Partene i en sak kan kreve at dommeren fratrer behandlingen av saken. Dette kan de gjøre hvis dommeren har en tilknytning til saken eller partene som kan skape tvil om han eller hun vil foreta en uhildet vurdering. Dommerne har i hver enkelt sak et selvstendig ansvar for å påse at de ikke er inhabile.

Selv om domstolenes uavhengighet i den enkelte sak er sikret gjennom Grunnloven, er ikke domstolene uavhengige av den demokratiske utviklingen i samfunnet. Stortinget vedtar regler om organisering av domstolene, blant annet hvor mange domstoler landet skal ha, hvor de skal ligge, hvor mange dommere som skal betjene dem og fremgangsmåten for dommerutnevnelser. Dette er praktiske forhold hvor behovene kan endre seg i takt med samfunnsutviklingen.

Kan ikke avskjediges

Dommere som er utnevnt etter reglene i Grunnloven, har som embetsmenn et særskilt stillingsvern etter Grunnloven § 22. De er "uavsettelige". I dette ligger at de ikke kan sies opp eller forflyttes mot sin vilje. De kan bare avskjediges etter rettergang og dom. Fast utnevnte dommere kan suspenderes, men avgjørelse om dette må treffes av Kongen i statsråd. Som andre statstilsatte kan faste dommere straffes for lovovertredelser i eller utenfor tjenesten, men spørsmålet om det skal reises tiltale mot en dommer for straffbare handlinger i tjenesten, må avgjøres av Kongen i statsråd. Fast utnevnte dommere kan heller ikke ilegges ordensstraff etter tjenestemannslovens regler. Høyesterettsdommere har et sterkere vern, og kan bare fjernes fra sin stilling ved dom i Riksretten (domstol som dømmer i saker mot medlemmer av regjeringen, Stortinget eller Høyesterett for straffbare forhold). Det gjelder også andre særregler for høyesterettsdommere.
Dommernes stillingsvern skal sikre at de ikke blir sagt opp som følge av upopulære beslutninger som myndighetene eller andre er uenige i. Dette skal sikre at domstolene tar uavhengige og nøytrale avgjørelser.

Må ha folkets tillit

Dommernes beslutninger får ofte stor betydning for den enkelte borger. En nødvendig forutsetning for at rettsstaten skal fungere, er at lovene og domstolenens avgjørelser blir respektert av folk flest. Dette krever at folk har tillit til domstolene. Domstolenes troverdighet må ikke kunne svekkes av press eller ytre påvirkning.
For at domstolene skal være frie og uavhengige, må de ha faglige og økonomiske forutsetninger for å utføre sine oppgaver.
Saksbehandlingstiden og kostnadene ved en rettssak er av stor betydning for om folk flest skal ha mulighet til å få sin sak behandlet av domstolene. En kort saksbehandlingstid er i seg selv viktig for å sikre rettssikkerheten (jf. det engelske uttrykket "Justice delayed is justice denied"). 

Les mer om domstolenes saksbehandlingstid