Meny
28.06.2002, 2001/1009, straffesak, anke
strafeloven § 403
A (advokat Øystein Storrvik) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Berit Sagfossen)
Bruzelius, Gussgard, Tjomsland, Utgård og Gjølstad

Saken gjaldt om det er i strid med forbudet mot dobbeltforfølgning i EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 å straffe en person som er ilagt tilleggsgebyr i medhold av befordringsvedtekter for overtredelse av straffeloven § 403.

A, som ved 10 anledninger var blitt ilagt gebyr i medhold av Bs befordringsvedtekter for ikke å ha vist gyldig billett ved kontroll, ble av Oslo byrett dømt for overtredelse av straffeloven § 403 for ved de samme 10 anledninger å ha reist med B uten gyldig billett. Dommen ble anket til lagmannsretten bl.a. på grunn av feil lovanvendelse: Det var ikke lovlig adgang til å ilegge straff for forhold som det allerede var gitt en reaksjon på i form av gebyr. Lagmannsretten forkastet anken, og spørsmålet ble brakt inn for Høyesterett. Høyesterett forkastet anken. Det ble tatt utgangspunkt i EMDs avgjørelser i forhold til begrepet straffeanklage (criminal charge) i artikkel 6 nr. 1, da en straffedom - fellende eller friende - vil måtte bygge på noe som kan karakteriseres som en straffeanklage. Retten kom til at ileggelse av gebyr i medhold av et transportselskaps vedtekter ikke kan karakteriseres som en straffeanklage (criminal charge) i forhold til EMK artikkel 6 nr. 1, og ileggelsen av et slikt gebyr da ikke er en straffedom etter Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. I avgjørelsen av om ileggelsen av gebyret kan ses som straffeanklage ble det lagt vekt på at det dreier seg om en sivilrettslig sanksjon som kan ilegges av alle kollektivtransportselskaper, så fremt Samferdselsdepartementet har godkjent gebyret. Gebyret tilfaller selskapet, og ileggelsen gir ikke tvangsgrunnlag.

Sida vart sist oppdatert: 02.03.2007, kl. 16:15