Meny

Høyesteretts dom 13. februar 2017, HR-2016-352-A, (sak nr. 2016/1454), sivil sak, anke over dom
A,B,C (advokat Tore Helseth Høyer) mot Staten v/Erstatningsnemnda for voldsofre (Regjeringsavdokaten v/advokat Hallvard Gilje Aarseth)

Dommere: Falch, Ringnes, Matheson, Bårdsen, Endresen

De tre ankende parter, den ene bare 13 år, deltok på AUFs sommerleir i 2011. De befant seg på land (Utvika) da terroristen slo til på Utøya. Derfra observerte de det som skjedde og bisto ofre som etter hvert kom svømmende i land. Senere utviklet de ulike psykiske skader. 

Høyesterett kom til at de tre ikke hadde krav på erstatning fra staten etter voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum. Statens objektive ansvar må, i et tilfelle som dette med mange rammede, avgrenses ut fra graden av nærhet til så vel voldshandlingene som til de direkte ofrene. 

Høyesterett kom videre til at den yngste av dem (13-åringen) ikke har krav på erstatning etter § 1 første ledd andre punktum som gir barn som har opplevd vold mot nærstående, krav på erstatning. Høyesterett tok ikke stilling til om et søskenbarn med bl.a. omsorgsansvar for henne på leiren, var tilstrekkelig nær. Høyesterett bygget på at 13-åringen ikke direkte hadde observert vold mot søskenbarnet som heller ikke ble skadet. 

Høyesterett ga imidlertid alle tre medhold i at Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak måtte oppheves etter § 1 andre ledd bokstav b. I motsetning til nemnda kom Høyesterett til at de tre hadde ytet tilstrekkelig "hjelp" til terrorofre som kom svømmende i land. Slik denne bestemmelsen er formulert, blir det, når dette vilkåret er oppfylt, opp til nemnda å avgjøre om de skal tilkjennes erstatning. 

Dommen klargjør grensene for statens ansvar etter voldsoffererstatningsloven.

Les avgjørelsen i sin helhet