Endringene i barneloven fra 2004 skulle ivareta barnets beste både i avgjørelsene og i selve prosessen. En evaluering av saksbehandlingsreglene viser at det ennå er en lang vei fram til målet.

- Det er ikke grunnlag for å si at konfliktene dempes vesentlig, eller at løsningene blir mer stabile med den nye loven. Det sier psykolog Katrin Koch. Hun har evaluert endringene i saksbehandlingsreglene for domstolene i barneloven fra 2004. 
Foreldrenes oppfatning av hvorvidt møtet med domstolen har endret konflikten, har forandret seg lite. Ca. halvparten mener konflikten er som før, mens andelen som mener den er blitt verre går fra 20 % til 12 %. – Utviklingen er mer positiv, men også mer polarisert hos de som har trukket saken eller fått et utenrettslig forlik, sier Koch.

Undersøkelsen viser at den relative andelen rettsforlik økte med 13 % fra 2002 til 2005. Prosentandelen foreldre som mente at et visst press var nødvendig for løsningen økte med 8 % i perioden. - Samtidig blir noen flere forlikene fra 2002 enn fra 2005 fulgt opp, så selv om forskjellene er små kan det synes som om løsningene var like eller litt mer stabile før. I tillegg sier flere i 2005-sakene enn i 2002-sakene at de vurderer å bringe saken inn på nytt, sier Koch.

Tidligere inn i prosessen
Lovendringene tilsier at en sakkyndig skal brukes tidlig i prosessen. Det gjøres i 75 % av sakene i 2005, og ca. 50 % av dommerne mener at tilgangen på sakkyndige er god eller svært god. Reglene forutsetter et samarbeid mellom sakkyndig og dommer der de sakkyndige er fleksible og stiller opp på kort varsel i et saksforberedende rettsmøte. Dette skaper usikkerhet fordi det ikke på forhånd kan anslås hvor omfattende arbeidet med en sak blir.

Fornøyde aktører
Både dommere, sakkyndige og advokater er fornøyde med endringene, hele 90 % har et overordnet positivt inntrykk. Likevel mener mange sakkyndige at dommere er for opptatt av mekling i første møte, ikke av å se om grunnlag for mekling faktisk er til stede og så planlegge det videre løpet ut i fra det. Dette gjør at mange sakkyndige reflekterer rundt det fagetiske ved å bidra til forlik. Som fagpersoner er de opptatt av ikke å bidra til forlik uten tilstrekkelig informasjon.
- Annenhver sakkyndig sier at de har opplevd å være usikker på om forliket har vært til barnets beste eller om saken har vært godt nok belyst, understreker Koch.

Misfornøyd med ulik praksis
To tredjedeler av advokatene og halvparten av de sakkyndige mener det er store forskjeller i domstolenes og dommernes praksis for hvordan meklingen forløper. Bare halvparten av dommerne sender ut skriftlig informasjon til partene om dette på forhånd. I disse tilfellene dreier det seg om svært generell informasjon fra saksbehandlingssystemet Lovisa. – For å forberede seg selv og partene trenger advokater og sakkyndige konkret informasjon om hva som skal skje i det første saksforberedende rettsmøtet og hvordan dommeren ønsker å styre framdriften i saken.

Saksmengden øker
Antall barnefordelingssaker har økt med 50 % i løpet av femårs perioden 2001-2006. Ca. halvparten av denne økingen kan tilskrives andre lovendringer samt en samfunnsutvikling med mer likestilte foreldre. Den resterende økingen antas å være en følge av de nye reglene, blant annet en utvidet tilgang til retten ved hjelp av forenklet stevning og lavere kostnader ved å gå til sak. – Flere advokater sier at ryktet om en vennligere domstolprosess har spredd seg fort. Samtidig ser en del foreldre i konflikt det å gå til sak som en enkel måte å få psykologhjelp på, uten å gå veien om lange ventelister, sier Koch.

Mer finmasket regelverk
Katrin Koch mener at selv om evalueringen viser at reglene på mange områder fungerer bra, er det også klare tegn på at mekling ikke egner seg for alle.
- Andelen saker som til slutt behandles i hovedforhandling ligger på 1/3. Mange av disse forlikes til slutt likevel. Etter de nye reglene har imidlertid de fleste av sakene som går til hovedforhandling først vært forsøkt meklet, dermed blir saksbehandlingstiden alt i alt veldig lang. Det kommer stadig flere tyngre saker med langvarig konflikt, rus og vold og personlighetsavvik i bunn. I en del av disse sakene kan en dom som avsies så raskt som mulig være en bedre løsning. I tillegg er det kanskje blitt for enkelt å gå til domstolene og overlate ansvaret for regulering av felles foreldreskap til noen andre, sier Koch

Familiedomstoler en aktuell vei
Hun bruker noen av familiedomstolene i USA som eksempel på et alternativ til vår behandling av barnefordelingssakene. – Der har dommerne ofte et utvalg av spesialiserte fagfolk med kompetanse i mekling, utredning, veiledning m.v. utenfor domstolen. Saken henvises og behandles etter en kjennelse. Regelverket åpner dermed for at helsepersonell, sosialarbeidere og psykologer i denne gruppen kan gå inn i en sak med tyngde. Domstolen får dermed frigjort tid, men oppdateres jevnlig i korte møter hvor dommeren kan gi konkrete pålegg. Det gir et spesialisert system som anerkjenner at kategorien samværssaker dekker et vidt spekter av ulike saker, sier Koch.

Endring tar tid
- Arbeidet med disse sakene er ofte en utfordring for alle aktørene, og endringen av saksbehandlingsreglene gir et godt utgangspunkt for en videre utvikling og en stadig mer differensiert og tilpasset saksbehandling. Siden mye av innholdet i regelverket er hentet fra land med et annet juridisk rammeverk og en annen domstolorganisering, vil det ta litt tid før vi finner vår egen vei, avslutter Katrin Koch.