Meny

Her forklares noen viktige prinsipper for rettsavgjørelser i straffesaker. Det dreier seg om kravet om lov for å kunne dømme og straffes, om domstolenes bevisvurdering og om hvor lang straffen skal være.

Legalitetsprinsippet - kravet om lov for å dømme og å straffe

Vi har vel alle opplevd at noen personer har gjort eller sagt noe som vi misliker, eller som alle er skjønt enige om at man ikke kan gjøre. Hva skal til for at domstolene kan straffe personer for handlinger vi misliker?

Maktfordeling skal hindre overgrep

Norsk statsforfatning, som regulerer myndighetsforholdet mellom Stortinget, Regjering og domstolene, er bygd på et maktfordelingsprinsipp. Stortinget er gitt lovgivende makt, Regjeringen er gitt den utøvende makt, og domstolene er gitt den dømmende makt. Ved å spre makten slik, forebygger vi faren for vi enkeltpersoner skal bli utsatt for maktovergrep fra myndighetene. Dette prinsippet er helt grunnleggende, spesielt innen et så alvorlig område som strafferetten.

Stortinget gjør visse handlinger straffbare

Grunnloven av 17. mai 1814 uttrykker maktfordelingsprinsippet slik: ”Ingen kan dømmes uden efter Lov, ellers straffes uten efter Dom” i § 96. For at domstolene kan dømme må Stortinget altså først ha gitt en lov. Dette uttrykker vi med at det må finnes lovhjemmel for å straffe. I straffeloven av 22.mai 1902 har Stortinget gjort en rekke handlinger straffbare, og ellers i lovgivningen finner vi på en rekke områder andre handlinger som Stortinget har gjort straffbare. Forandringer av loven skjer etter hvert som Stortinget vedtar endringer. Dette skjer som regel etter forslag fra regjeringen, som har utredet endringen.

Dom om telefonsjikane viser legalitetsprinsippet

Kravet om at det må foreligge hjemmel i lov for at myndighetene skal kunne gjøre inngrep overfor enkeltmennesker, kaller vi gjerne for legalitetsprinsippet. Dette kan oversettes til lovprinsippet. I strafferetten er dette prinsippet strengt. Dette kan vi illustrere med en dom fra Høyesterett fra 1952, telefonsjikanedommen. En mann var tiltalt for på kveldstid å ha ringt en gift dame flere ganger på en slik måte at oppringningene fremstod som sjikane. Personen var tiltalt etter straffeloven § 181 som gjorde det straffbart å forstyrre ”den alminnelige fred og orden”.

Byretten tolket straffeloven § 181 slik at bestemmelsen omfattet de telefonoppringninger som mannen hadde gjort, og at han derfor kunne straffes. Dette var ikke Høyesterett enig i. Høyesterett la til grunn at telefonoppringningene var gjort i sjikanehensikt, og at handlingen var klart straffverdig. Høyesterett uttalte imidlertid at telefonopprigningene forstyrret damens private fred, og ikke den alminnelige fred. Høyesterett tillot derfor ikke en utvidende tolking av uttrykket ”alminnelige fred og orden”. Det fantes da ikke lovhjemmel. 

Som en følge av dommen fra Høyesterett vedtok Stortinget i ettertid en lov som ga hjemmel for å straffe også slike handlinger. Lovendringen kom imidlertid for sent til å ramme mannen som hadde sjikanert den gifte damen. Dette gir uttrykk for en annen side av legalitetsprinsippet – lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Dersom handlingen ikke var gjort straffbar på tidspunktet for handlingen, hjelper det ikke om Stortinget gir lov dagen etter.

Domstolens bevisvurdering i straffesaker

I Norge er det domstolene som dømmer i straffesaker. Når retten skal ta stilling til hvorvidt en person har gjort det han er tiltalt for, må retten vurdere de bevis som legges frem i retten for at han har gjort det tiltalen lyder på. Slike bevis er vitneforklaringer, tiltaltes forklaring, tekniske bevis som fingeravtrykk, hårfunn, osv. 

Det er politiet ved påtalemyndigheten som innhenter bevis ved etterforskning, og som bringer saken inn for retten ved tiltalebeslutning. Dette er et viktig prinsipp i strafferetten, og kalles anklageprinsippet. Retten skal være uavhengig i saken og vurdere bevisene uten selv på forhånd å ha tatt stilling til hvilke bevis som skal føres. Heller ikke den person som er tiltalt i saken har plikt til å opplyse saken gjennom å legge frem bevis. Vi sier derfor at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden i straffesaker.

Hva skal det føres bevis for?

I retten må det føres bevis for både objektiv skyld og subjektiv skyld. Dette kan vi illustrere med et eksempel. Person A er tiltalt for tyveri av et fotokamera fra en fotobutikk. Politiet har lagt frem en video hvor retten kan se at A putter kameraet i lomma og forlater butikken. Det er da ført gode bevis for at A tok kameraet rent faktisk (den objektive skyld). Dette er imidlertid ikke nok. A må også ha vært klar over at han tok kameraet, at det dette tilhørte en annen og må ha tatt i den hensikt å skaffe seg vinning. (den subjektive skyld). A sier at han kom til butikken for å se på et nytt kamera, og at han hadde med seg sitt gamle kamera. Han sier at han plasserte det gamle i hyllen ved siden av butikkens kamera, og at han forvekslet dem da han forlot butikken etter å ha bestemt seg for ikke å kjøpe et nytt. Hvis A´s forklaring er troverdig, vil A måtte frifinnes for tiltalen som følge av at det ikke er ført bevis for at A utviste subjektiv skyld.

Bruk av straff

Som kjent er det Stortinget som gir lovhjemmel for å straffe personer som har begått nærmere beskrevne handlinger. Straffeloven § 321 sier for eksempel at den som borttar en gjenstand som tilhører en annen og dermed skaffer seg en uberettiget vinning, kan straffes for dette.

Straff som fengsel, bot eller samfunnsstraff

I strafferetten vil straff kunne være fengsel, bøter og samfunnsstraff. Fengselsstraffen kan gjøres betinget eller ubetinget. Å gjøre en straff betinget, innebærer at personen som dømmes slipper å sone fengselsstraff. Vilkåret for dette er at han ikke begår nye straffbare handlinger i en prøvetid.
Samfunnsstraff betyr at personen slipper å gå i fengsel, men må i stedet utføre arbeid, delta i samtaler eller på ulike programmer (for eksempel voldsprogram) hos Kriminalomsorgen.

Domstolene må bruke strafferammer

Dersom domstolene skulle stå helt fritt i forhold til å bestemme hvilken straff tyveri skal medføre, ville dette være i strid med kravet om lovhjemmel. Stortinget har derfor satt rammer for hvilken straff de enkelte handlinger skal kunne medføre.

Det finnes generelle rammer for hvilken straff domstolene skal kunne idømme. I Norge kan vi ikke dømme personer til dødsstraff. Videre sier straffeloven § 17 at minste straff er 14 dager og lengste straff er 21 år. Ved de enkelte bestemmelser om straff har Stortinget gitt konkrete rammer for hvilken straff domstolene kan idømme. For tyveri, straffeloven § 321, har Stortinget bestemt at straffen skal være bøter eller fengsel inntil 3 år. Det vil si at domstolene for tyveri kan ilegge en straff mellom 14 dager og 3 år. For visse handlinger har også Stortinget bestemt en høyere minstetid enn 14 dager. Den som begår et drap skal for eksempel dømmes til minst 8 års fengsel, se straffeloven § 275. Det er også regler om at straffen kan settes til under strafferammen dersom for eksempel personen var under 18 år på forbrytelsen skjedde. 

Til tross for dette er domstolene fra lovgiver (Stortinget) gitt ganske vide rammer når straffen skal bestemmes. Grunnen til dette er at straffen må tilpasses hver enkelt person og hvert enkelt tilfelle. Et tyveri kan være så mangt, og det samme kan sies om personene som begår tyveri. Gjennom særlig Høyesteretts avgjørelser har det dannet seg praksis for utmåling av straff i konkrete saker, og dette vil være grunnlaget for hvilken straff som skal idømmes også i andre saker.