De siste dager har det vært en debatt  med utgangspunkt i ett innslag fra NRK Dagsrevyen om Sharia-råd i Storbritannia. Domstoladministrasjonens direktør Tor Langbach er blitt intervjuet og presenterer her sitt syn på saken.

"Det lille utdraget av et lengre intervju som ble sendt på NRK mandag, kunne gi inntrykk av at jeg ønsker å innføre shariadomstoler i Norge. Slik er det selvsagt ikke. Vi skal ikke ha noe alternativt rettssystem i Norge.

Men jeg har forsøkt å forklare litt om de engelske shariarådenes funksjon. En av våre oppgaver i Domstoladministrasjonen er å holde oss orientert om trender i den internasjonale domstolsverden. Derfor har vi forsøkt å sette oss inn i utviklingen av shariaråd, fortrinnsvis i England. Den kunnskapen vi har om dette, har vi på forespørsel delt med media.

Shariarådene i England er ikke domstoler, men er et meklingstilbud som det er frivillig å benytte seg av. De søkes for det meste av folk som har en familiekonflikt, og i første rekke av kvinner.

”Shariarett” er i denne sammenhengen naturligvis ikke strafferett, men stort sett familierett. På dette punktet har shariaretten store likhetstrekk med f eks hinduistisk rett, og med rettstilstanden i en rekke land i Asia og Afrika. For innvandrere kan det, om de ønsker det, være naturlig med hjelp og rådgivning fra folk med den rettstradisjonen de er vant med.

Hvem som helst kan tilby seg å hjelpe folk som er i konflikt med å finne en løsning, også i Norge. Konfliktløsning har til alle tider foregått i religiøse miljøer, også i Norge. Fram til 1993 var f eks prester og menighetsforstandere meklere i ekteskapssaker.

Kommer en sak til domstolene, skal retten naturligvis bygge på norsk lovgivning. Men de fleste tvister mellom folk løses utenom domstolene, og da finner partene – alene eller ved hjelp av andre – ofte løsninger som ikke direkte bygger på hva loven sier, men mer på konkret rimelighet og rettferdighet.

Vi regner med at folk i det islamske miljøet i Norge bistår folk med konfliktløsning. Mitt poeng er at i den grad dette skjer, er det en fordel at denne virksomheten er synlig i det offentlige rom, og ikke skjer fordekt; - religiøs autoritet kan erfaringsmessig lett misbrukes. Hvordan dette i tilfelle bør skje, er det ikke opp til oss å ha noen mening om. Offentlighet gir også en mulighet for å gå i dialog om hvordan en slik virksomhet kan tilpasse seg norsk lov og samtidig ta vare på noen tradisjoner brukerne anser være viktige."