Lagmannsretten av 1936
Det hadde vært liten eller ingen kontakt mellom de to instanser, overretten og lagmannsretten, i tiden etter 1890. I lagmannsretten foregikk forhandlingene muntlig, i overretten skriftlig. (Ved lov av 6 juli 1933 ble det åpnet begrenset adgang til muntlig forhandling også i overretten, men dette fikk liten betydning utenom Oslo overrett.)
Det utviklet seg dermed helt forskjellige domstolskulturer. Forskjellen var så betydelig at overrettens dommere bare i begrenset utstrekning kom i betraktning da den "nye" lagmannsrett i 1936 skulle bemannes.
Embetskretsene for overrettene og lagmannsrettene ikke samordnet i perioden 1890-1936 og frembød et nokså forvirrende bilde. Det gjorde det ikke lettere at grensene for overrettens embetskretser ikke alltid fulgte fylkesgrensene. Dette ser man hvis man sammenholder oversiktene foran.
I 1936 ble lagmannsretten appellinstans i sivile saker. Overretten forsvant. I straffeprosessen var lagmannsrettens kompetanse fortsatt begrenset, med førsteinstansbehandling av de "alvorligere" saker (ankedomstol ble lagmannsretten her først i 1995, ved den såkalte to-instansordning).
Landet ble nå delt mellom fem lagstoler: Eidsivating lagmannsrett som ble organisert med førstelagmann, 2 lagmenn og 5 lagdommere, Agder med 1 lagmann og 2 lagdommere, Gulating med 1 lagmann og 3 lagdommere, Frostating med 1 lagmann og 3 lagdommere og Hålogaland med 1 lagmann og 2 lagdommere.
Eidsivating lagmannsrett fikk ved innføringen av reformen embetskretsen Oslo, Akershus, Østfold, Hedmark og Oppland fylker.
Første embetsleder i Eidsivating lagmannsrett var Finn Nygaard, som 1911-27 hadde vært assessor i Kristiania/Oslo byrett, 1928-31 lagmann i Hålogaland, 1932-34 lagmann i Borgarting og Agder og fra 1934 den ene av de to lagmenn i "Oslo, Borgarting og Agder lagdømmer".
Embetskretsen fra 1936 er senere bare justert en gang - Hedmark og Oppland fylker og en del av Akershus fylke ble fra 1 august 1995 skilt ut som eget lagdømme med kontor på Hamar. Navnet fulgte av historiske grunner med, mens den gjenværende hoveddel tok opp igjen sitt gamle navn Borgarting.