Lagmannsretten av 1936

 

Det hadde vært liten eller ingen kontakt mellom de to instanser, overretten og lagmannsretten, i tiden etter 1890. I lagmannsretten foregikk forhandlingene muntlig, i overretten skriftlig. (Ved lov av 6 juli 1933 ble det åpnet begrenset adgang til muntlig forhandling også i overretten, men dette fikk liten betydning utenom Oslo overrett.)

Det utviklet seg dermed helt forskjellige domstolskulturer. Forskjellen var så betydelig at overrettens dommere bare i begrenset utstrekning kom i betraktning da den "nye" lagmannsrett i 1936 skulle bemannes.

Embetskretsene for overrettene og lagmannsrettene ikke samordnet i perioden 1890-1936 og frembød et nokså forvirrende bilde. Det gjorde det ikke lettere at grensene for overrettens embetskretser ikke alltid fulgte fylkesgrensene. Dette ser man hvis man sammenholder oversiktene foran.

I 1936 ble lagmannsretten appellinstans i sivile saker. Overretten forsvant. I straffeprosessen var lagmannsrettens kompetanse fortsatt begrenset, med førsteinstansbehandling av de "alvorligere" saker (ankedomstol ble lagmannsretten her først i 1995, ved den såkalte to-instansordning).

Landet ble nå delt mellom fem lagstoler: Eidsivating lagmannsrett som ble organisert med førstelagmann, 2 lagmenn og 5 lagdommere, Agder med 1 lagmann og 2 lagdommere, Gulating med 1 lagmann og 3 lagdommere, Frostating med 1 lagmann og 3 lagdommere og Hålogaland med 1 lagmann og 2 lagdommere.

Eidsivating lagmannsrett fikk ved innføringen av reformen embetskretsen Oslo, Akershus, Østfold, Hedmark og Oppland fylker.

Første embetsleder i Eidsivating lagmannsrett var Finn Nygaard, som 1911-27 hadde vært assessor i Kristiania/Oslo byrett, 1928-31 lagmann i Hålogaland, 1932-34 lagmann i Borgarting og Agder og fra 1934 den ene av de to lagmenn i "Oslo, Borgarting og Agder lagdømmer".

Embetskretsen fra 1936 er senere bare justert en gang - Hedmark og Oppland fylker og en del av Akershus fylke ble fra 1 august 1995 skilt ut som eget lagdømme med kontor på Hamar. Navnet fulgte av historiske grunner med, mens den gjenværende hoveddel tok opp igjen sitt gamle navn Borgarting.

 

Tilbake

Til toppen