Høyesteretts historie

Foredrag ved høyesterettsdommer Hans M. Michelsen.
Åpen dag i Høyesterett, 19. mars 2003.

Det tok sin begynnelse hin 30. juni i det Herrens år 1815. Det frie og nye Norges Høyesterett åpnet for første gang sine forhandlinger.

Åpningen var imidlertid behørig varslet alt den foregående dag. Da ble de gode borgere av Christiania by vitner til et noe uvanlig opptog. Ledsaget av beredne soldater fra Jægerkorpset drog to herolder rundt i byen, og fra gatehjørnene forkynte de at åpningen av Norges Høyesterett skulle finne sted den følgende dag.

30. juni 1815 ble en merkedag ikke bare i Høyesteretts historie, men også i nasjonens. Det var alle som var til stede ved begivenheten, klar over. Den advokaten som først fikk ordet, høyesterettsadvokat Henrik Bredo von Munthe af Morgenstierne, uttalte:

"Høistærværdige herrer! Norges rikes øverste dommere:

Med den dypeste ærbødighet; med de gladeste følelser, men ikke uten grundet frykt fremstaar jeg idag for Norges Høiesteret og for den hæderlige forsamling, som bivaaner dens høitidlige aapning.

Stor og merkværdig er dagen, på hvilken Norge atter, efter næsten 3de aarhundreders foløp, utøver en fri og selvstendig nations uforkrænkelige rettigheter: i sidste og øverste instans at avgjøre hvad der mellem tvistende parter skal være ret: at beskytte uskyld og straffe vold."


Motparten, det var høyesterettsadvokat Jonas Anton Hielm, han med flagget som Wergeland roper hurra for, sa da han fikk ordet:

"Retfærdighetens øverste tempel er, efter aarhundreder her at være tillukket, atter aapnet iblandt os. Høitidlig og hellig er denne dag. Hvilken fædrelandets søn ville ikke gjerne paa den frembære sit hjertes brændende lykønskninger."


Den første saken som Norges Høyesterett behandlet, må sies å ha vært ekte norsk. Det var en odelssak.

Før vi går videre fra den høytidelige åpningen, skal vi kaste et blikk noe bakover i tiden, til det vi kaller dansketiden.

I de århundrene da vi ble regjert fra Danmark, hadde Norge ingen egen Høyesterett. Vi hadde hjemlige domstoler - vår sorenskrivertradisjon går helt tilbake til året 1591 og vi hadde overretter, men ingen domstol som for norsk retts vedkommende dømte i siste instans.

I 1661 opprettet man i Danmark en Høyesterett, og denne domstolen ble da høyeste instans for begge kongens riker. Det vi vel kan kalle Danmarks Høyesterett, ble øverste instans også for saker fra Norge. Vi må da føye til at det blant dommerne i denne domstolen også var nordmenn. I 1814 var det fire norske blant medlemmene i denne retten, og en nordmann - Ole Coldbjørnsen - var dens president.

Alt før 1814 var det et ønske blant nordmenn at det måtte opprettes en øverste domstol i Norge og for Norge. Tanken lot seg ikke gjennomføre. Vår siste felles konge med Danmark, Frederik VI, var redd for enhver, skal vi kalle det, selvstendighetsbevegelse for så vidt angikk Norge.

Fedrene på Eidsvoll inntok i den nye Grunnloven bestemmelser om Høyesterett. Det var en del av frigjøringsverket. Et kjennemerke på en fri og uavhengig nasjon er at landet har en egen selvstendig Høyesterett. Vi har sett mange eksempler på dette i etterkrigstiden. Vi kan nevne de baltiske land. Så lenge de befant seg under Russland, var de underlagt Høyesterett i Moskva. Da de ble frie, etablerte de seg med en egen øverste domstol.

Kort tid etter at riksforsamlingen hadde avsluttet sitt arbeide, tok statsmaktene, den nye regjeringen, fatt på arbeidet med å etablere den nye Høyesteretten. Man støtte dog på vanskeligheter og uenighet og det på flere punkter.

Det viste seg ikke enkelt å finne de menn som skulle ta sete i den nye domstolen. Ingen blant de 4 nordmenn som satt i den felles Høyesterett nede i København, ønsket å oppgi sine trygge embeter i Danmark og å skifte over til det, vi må vel si, da usikre sete i Norges Høyesterett. Man måtte altså finne det vi ganske enkelt kan betegne som nye menn. Passende emner for dommerembeter i Høyesterett vokste ikke på trærne i datidens Norge. Utnevnelsen kom dog ganske raskt - etter noen måneder. Det skjedde 27. september 1814. Johan Randulf Bull ble den første justitiarius. Han var da 65 år gammel. I åpningstalen 30. juni 1815 ble han fra skranken betegnet med ordene "ærverdige olding". Vi kan for kuriositetens skyld nevne at den ganske tykke mann hver morgen lot seg bringe i bærestol til Høyesterett. Ved sin side fikk Bull 5 assesorer som tittelen den gangen var. Det var mellom datidens embetsmenn ikke lett å fastslå hvem som var norske, og hvem som var danske. Av de 5 var i alle fall 4 norske og én dansk. Han het Mandix og var kommet til Norge i 1806. Han ble vår tredje justitiarius.

Utnevnelsene kom altså relativt raskt. Men det trakk ut med å få etablert retten. Dette hadde sammenheng med at det oppsto uenighet om rettergangsmåten for den nye domstolen. På to viktige områder ble det strid om hvilken ordning som skulle legges til grunn for behandlingsmåten.

Det første tvistepunktet gjaldt formen for prosedyren. For de lavere domstoler, sorenskriverne og overrettene, ble sakene behandlet skriftlig. Partene og deres advokater utredet sine prosesser skriftlig for den dømmende rett, og forklaringer som skulle innhentes til bruk for domstolene, ble protokollert, og det var dette protokollerte rettene bygget sine avgjørelser på.

For Høyesterett i København hadde dog behandlingsmåten alltid vært muntlig. Advokatene la i muntlig tale frem sin sak for Høyesterett. Det var dog slik at forklaringer ble presentert i sin skriftlige form.

Striden som oppsto, gjaldt altså om man for Norges Høyesterett skulle nytte den muntlige eller den skriftlige prosedyre. Blant de meningsberettigede hersket det på dette punkt stor uenighet. Statsmaktenes beslutning gikk ut på at prosedyren skulle vært muntlig - dog med en viss adgang til å overføre saker til skriftlig behandling.

Slik har ordningen for Høyesterett vært til denne dag.

Muntlighetsprinsippet gir anledning til en raskere og mer effektiv prosess, men det er, det må sies, en vanskelig form. Det er vanskelig, vi kan kalle det kunst, for advokater å skulle utrede sine saker muntlig. Også for dommere er det svært. Etter min mening er det dog all grunn til å si at vi skal prise oss lykkelige over at forkjemperne for muntlighet gikk seirende ut av striden.

Det annet stridsspørsmål man sto overfor i 1814, gjaldt voteringsmåten for Høyesterett. Når retten er kollegial, er det klart at det mellom dommerne må finne sted en votering. Hver må avgi sin stemme og begrunne det resultat han eller hun er kommet frem til. Spørsmålet som ble reist, var om stemmegivningen skulle være offentlig eller hemmelig. Der hvor man har offentlig votering, gjøres ikke bare resultatet, men også dommernes begrunnelse kjent for offentligheten. Skjer stemmegivningen hemmelig, er det bare domskonklusjonen som offentliggjøres.

Standpunktene sto i 1814/15 sterkt mot hverandre. De som talte for den hemmelige votering, drog dog seieren i land. Loven om Høyesterett av 1818 knesatte den hemmelige votering.

Det ble dog ikke gjennom loven satt noen sluttstrek for striden om voteringsmåten. Den kom til å vare i hele 45 år. På den ene fløyen i kampen sto Stortinget som, og det i alle stridens år, gikk inn for offentlig votering. På den annen side finner vi regjeringen og Høyesterett selv som ville beholde hemmelig stemmegivning. Fire ganger vedtok Stortinget lov om offentlig votering. Hver gang gikk de to andre statsmakter mot og det ble nektet sanksjon. Vi kan ikke her gå inn på de argumenter som fra hver side ble ført i marken. Men så i 1863 vedtok Stortinget på ny lov om offentlig votering i Høyesterett, og da bøyde regjering og Høyesterett av.

Siden 1864 har vi altså hatt offentlig stemmegivning. Det gis utad begrunnelse for resultatet. Vi har det som kalles det individuelle votum. Hver dommer som deltar i avgjørelsen, begrunner sitt standpunkt. "Jeg er kommet til og mener."

Det er da også slik at dissenser kommer frem for offentligheten. Det er ikke tilfellet ved alle høyere domstoler.

Det er altså vår Grunnlov som etablerer Norges Høyesterett. Det er dog ikke mange bestemmelser Grunnloven inneholder om vår høyeste domstol.

Det heter i artikkel 88 at "Høiesteret dømmer i sidste Instans". Det sies så i artikkel 90 at Høyesteretts "Domme kunne i Intet tilfælde paankes".

I disse bestemmelsene ligger at vi skal ha hva vi kaller et instanssystem. Saker som bringes inn for domstolene, skal kunne vandre fra tingretten via lagmannsretten til Høyesterett.

Det er dog ikke bare dette vi kan lese ut av artiklene. Bak formuleringene ligger tanken om de fri og uavhengige domstoler. Dette innebærer at de andre statsmakter, og i denne forbindelse særlig hva vi kaller den utøvende makt, ikke kan instruere den dømmende om hvordan løsningen skal bli i saker som pådømmes. Ei heller kan de omgjøre dommer. Man sier at domstolene med Høyesterett i spissen er uavhengige. Vi kan ikke her gå nærmere inn på hva dette innebærer. Dog bør det nevnes at dommere, og da selvsagt også høyesterettsdommere, er hva vi kallet uavsettelige. De kan bare avsettes ved dom og etter lov.

Det kan være på sin plass, før vi går videre, å si noe om hvordan Høyesterett etter loven er organisert.

Det er i dag 19 dommere i vår høyeste domstol, en justitiarius og 18 høyesterettsdommere. Justitiarius er domstolens president, dens formann sier vi heller. Når retten sitter til doms, styrer han forhandlingene, og han er den administrative leder av domstolen. Det er klart at han i denne siste egenskap har til sin rådighet et kontorpersonale som ledes av en direktør.

Det fant i 2002 sted et skifte i justitiarieembetet, og i denne anledning kom i mediene flere synspunkter frem. Det viste seg at det rådet forskjellig oppfatning om hva - for å si det enkelt - en justitiarius er, og hvilken betydning domstolens formann har. Vi må begynne med å si:
Justitiarius har, når han sitter i rett med en av avdelingene, en stemme av fem, i plenum 1 av 19. En justititarius kan aldri pålegge en dommer å stemme på en bestemt måte eller for et bestemt resultat. Han kan aldri forby en dommer å dissentere. Han fikser aldri rettens sammensetning, altså setter retten sammen slik at han kan regne med et bestemt utfall i en sak. Det er dog klart at i kraft av sitt intellekt og sin erfaring kan justitiarius bli toneangivende. Men det kan også de andre dommerne.

Når Høyesterett sitter til doms, deltar ved behandlingen av hver sak 5 dommere - vanligvis. En part kan altså tape en sak med 3 mot 2 stemmer. Frem til 1935 satt 7 dommere i hver sak.

Vi har alt streifet noe inn på hvordan sakene behandles ved denne domstolen. Vi har nevnt muntlighet og det som kalles bevismiddelbarhet: I muntlig tale legger advokatene sine saker frem for retten. Parter og vitner avgir ikke forklaring direkte for dommerne. De forklarer seg ved det vi kaller bevisopptak hvor deres utsagn protokolleres, og det er det slik nedtegnede som nyttes under behandlingen i Høysterett.

Når prosedyren fra advokatene er slutt, finner det mellom dommerne sted en domskonferanse hvor de drøfter hva som i den konkrete sak må bli resultatet og begrunnelsen for avgjørelsen. Deretter finner den offentlige votering sted.

Jeg sa at det i hver sak som behandles her, deltar 5 dommere. Da må vi føye til at Høyesterett arbeider i to avdelinger, hver med nettopp 5 dommere. Rettens medlemmer skiftes om å sitte i de to avdelingene som hver kan behandle alle saker som sorterer under Høyesterett.

Dere har kanskje sett i medier at det kan forekomme at Høyesterett behandler saker i det som kalles plenum. Nå det settes plenum, deltar samtlige dommere i domstolen ved behandlingen av den enkelte sak, altså opp til 19 dommere.

Slik kan behandlingen bli dersom Høyesterett skal avgjøre om en lov eller annen beslutning av Stortinget er i strid med Grunnloven. Det kan videre bli plenumsbehandling dersom Høyesterett ved en avgjørelse vil fravike en rettsoppfatning som domstolen tidligere har lagt til grunn for løsningen av en sak. Også ellers kan vanskelige rettsspørsmål bli henvist til plenum.

Vi må nå komme inn på Høyesteretts kompetanse. Skal vi forsøke å uttrykke det i enkle ord, kan vi si det slik: Vi må snakke om hva Høyesterett kan befatte seg med.

Høysterett er en ankedomstol. I dette ligger at parter som fører sak for domstolene, kan klage den avgjørelsen som lagmannsretten har truffet, inn for Høyesterett. Ja, den avgjørelsen sa jeg. Nå er det imidlertid slik at en domstol som har en sak til behandling, må treffe en rekke beslutninger før den kommer så langt at det avsies dom. Ikke alle disse beslutningene kan påankes. Anke er den klageform som kan brukes overfor dommer, og det er ved dom at en domstol avgjør det som er realitetsspørsmålet i prosessen. De andre beslutningene, vi kan gjerne kalle dem sideavgjørelser, påklages ved et kjæremål. Her i Høyesterett er det ikke en rett sammensatt av 5 dommere som tar stilling til kjæremålene, men et utvalg blant høyesterettsdommerne som heter Høysteretts kjæremålutvalg. Dere har vel nettopp sett et eksempel på en slik sideavgjørelse. Tingretten på Romerike ila advokat Staff en rettergangsbot. Den kjennelsen ble påkjært.

Kjæremålsutvalget består av 3 høyesterettsdommere. Dommerne skiftes om å tjenestegjøre - for en tid - i dette utvalget.

En domstol får seg forelagt et krav som saksvolderen fremmer. Det kan gå ut på at det overfor en person skal anvendes straff, eller spørsmålet kan være om en part har krav på erstatning eller eier en eiendom. Når domstolen skal ta stilling til kravet, må den avgjøre om kravshaverens forlangende er juridisk holdbart. For å løse det spørsmålet, må domstolen bringe på det rene hva som er faktum i saken. Hva er det som har hendt og hvordan? Var det tiltalte som stjal sykkelen? Er det Peder Ås eller Lars Holm som er far til guttebarnet Nils? Retten må foreta en bevisbedømmelse.

Når faktum er klarlagt, må retten avgjøre om kravet juridisk fører frem. Den må tolke loven. Den som i høy grad er sjelelig svekket, kan ikke gyldig opprette testament. Får retten en sak om et slikt dokument, må den først klarlegge hva som ligger i lovens ord "i høy grad sjelelig svekket". Når dette ved tolkning av loven er bragt på det rene, blir spørsmålet om loven kan anvendes på det faktum retten etter bevisbedømmelsen legger til grunn. Man anvender loven konkret. Om en dame het det at hun var "noe fjollet". Kunne lovens ord anvendes i hennes tilfelle?

I en sak som føres for tingrett eller lagmannsrett, kan den dømmende rett ta stilling til alle de sider ved prosessen vi nå har nevnt.

Så må vi spørre: Hvordan er det med Høyesterett? Konkret er problemet her: Kan Høyesterett foreta en bevisbedømmelse eller må den bygge sin avgjørelse på det faktum den underordnede domstol har funnet bevist. Kan i vårt eksempel Høyesterett overprøve lagmannsretten på det punkt hvor den har lagt til grunn at det er Peder Ås, ikke Lars Holm, som er far til Nils.

Det er ingenlunde givet at Høyesterett skal ha kompetanse til slik å overprøve bevisbedømmelsen. For det første kan man si at et lands øverste domstol skal styre rettsutviklingen og sørge for rettsenhet, ikke befatte seg med spørsmålet om hvor grensen skal gå mellom Oppigarden og Nærigarden. Og så skal man huske at Høyesterett ikke har - som de lavere retter - noen direkte kontakt med sakens bevisligheter.

Altså: Hvilken kompetanse har Høyesterett?

Før 1890 var det enkelt og greit å svare på dette spøsmålet. Enten det gjaldt straffesaker eller sivile saker, hadde Høyesterett det vi kaller full kompetanse. I dette lå at Høyesterett kunne overprøve også den underordnede retts bevisbedømmelse. Var det for eksempel ved en brannstiftelse Peder Ås som hadde vært ute med fyrstikkene?

I året 1890 trådte vår nye straffeprosesslov av 1887 i kraft, og den medførte en vesentlig endring hva straffesaker angår.

Loven av 1887 er blitt kalt juryloven, og den bygger på lekdommerprinsippet. Når det er tale om straff, skal du dømmes av dine likemenn, i tingretten av en juridisk utdannet dommer, en fagdommer, og to meddommere som er lekfolk. I lagmannsretten skal spørsmålet om tiltalte er skyldig avgjøres av en jury på 10 personer - lekdommere - eller av en meddomsrett med et flertall av meddommere.

Det var ikke bare denne tanken som lå bak den nye ordningen. Man mente også at en lekdommer var bedre egnet til å foreta en bevisbedømmelse enn embetsdommerne.

Siden 1890 har det altså vært slik at spørsmålet om tiltalte i en straffesak er skyldig, skal avgjøres av en domstol hvor lekdommerne er i flertall. I dette ligger at spørsmålet "har tiltalte gjort det" i en straffesak ikke gjennom anke kan bringes inn for og bli overprøvet av Høyesterett. De andre sider ved straffesaken, rettsanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen, kan Høyesterett overprøve.

Så må man spørre: Hvordan er så kompetansen i sivile saker? Man kunne godt tenke seg at kompetansen også der var begrenset. I mange land er det også for så vidt sivile saker angår, slik at bevisbedømmelsen er unndradd Høyesteretts kompetanse. Man sier da at Høyesterett har begrenset kompetanse.

Vi har hos oss tvistemålsloven som regulerer prosessen i sivile saker. Den ble vedtatt i 1915, men det gikk mange år før den ble satt i kraft. Før ikrafttredelsen var det, som jeg har sagt, slik at Høysterett i sivile saker hadde full kompetanse.

Gjennom den nye loven ville man imidlertid endre dette. Høyesterett skulle ikke kunne overprøve de underordnede retters bevisbedømmelse. Det skulle være over rettsanvendelsen og saksbehandlingen det skulle kunne erklæres anke til Høyesterett. En bestemmelse i denne retningen ble inntatt i loven.

Men før det nye lovverket trådte i kraft, endret man loven. I dag er det slik at det kan erklæres anke til Høyesterett også med den begrunnelse at den underordnede rett har begått feil i bevisbedømmelsen, altså har grunnet sin avgjørelse på et uriktig faktum. Grensen mellom to gårder skal ikke gå der lagmannsretten har ment den gikk. Det er ikke Peder Ås som er far til guttebarnet Nils. Nå er det så at ikke alle saker hvor striden står om faktum, passer for Høyesterett. En avsiling må finne sted, og det skal vi straks komme tilbake til.

Når jeg inntil nå har gitt eksempler på saker som behandles av Høyesterett, har jeg nevnt prosesser mellom private parter eller straffesaker. Når talen er om Høyesteretts kompetanse, er det imidlertid noen andre trekk i bildet vi må ofre noen ord.

Vi har streifet maktfordelingsprinsippet om forholdet mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Stortinget gir lover og bevilger penger, regjeringen styrer over oss og domstolene dømmer. Det ligger imidlertid noe mer i dette prinsippet. De øverste myndigheter kontrollerer hverandre, holder hverandre i sjakk.

Domstolene er etter dette prinsippet uavhengige av den utøvende makt. I Grunnloven står det intet om den dømmende makts adgang til å avgjøre om den utøvende har fulgt loven når den nytter sin myndighet. Det ble dog kort tid etter at Høyesterett hadde trådt i funksjon, klart at domstolene, når de har forvaltningssaker til behandling, kan prøve om forvaltningens beslutninger er lovmedholdelige. Var det etter loven riktig å frata dr. NN hans legeautorisasjon?

Stortinget gir lover som domstolene - og da selvsagt også Høyesterett - må rette seg etter - enten man nå liker eller misliker hva som måtte være bestemt av lovgiveren. Det er dog på det rene at Høyesterett, og for så vidt også underordnede domstoler, har kompetanse til å avgjøre om Stortingets lover og andre beslutninger er i overensstemmelse med Grunnloven. I Høyesterett er det imildertid bare plenum som kan sette en lov til side som grunnlovsstridig.

Det vil senere i denne uken bli holdt et foredrag av justitiarius Smith om denne prøvelsesretten.

Vi har talt om pyramideformen. Høyesterett sitter på toppen av pyramiden. Av hensyn til rettsenheten kan det bare være én Høyesterett, og ut fra den samme betraktning har man alltid ment at det ikke i Høyesterett bør opereres med mer enn to avdelinger.

Det sier seg da selv at det er et begrenset antall saker den øverste domstol overkommer å behandle.

Til dette kommer at det bør være slik at det i første rekke er de vidtrekkende juridiske problemer Høyesterett bør befatte seg med, de spørsmål av juridisk art hvor avgjørelsen vil få betydning utenfor den konkrete sak. Man kan for eksempel si: Det er ikke noen oppgave for Høyesterett å avgjøre om grensen mellom Oppigarden og Nærigarden går fra A til B eller fra A til C. Det får greie seg når dette spørsmål er behandlet to ganger, først i tingretten og så i lagmannsretten.

Av de grunner jeg har nevnt, følger det at adgangen til den øverste domstol bør være begrenset. Det vi kan kalle ankelysten, lysten til, som det heter, "å høyra Høgsterettens dom" er stor. Det må altså være en silingsadgang som bør omfatte også de tilfellene hvor striden i første rekke står om bevisbedømmelsen. Dog må Høyesterett også kunne påse at rettferdigheten konkret skjer fyldest.

Det er Høyesteretts kjæremålsutvalg som foretar denne avsilingen eller skal vi si utplukkingen av de saker som Høyesterett bør behandle. I det praktiske liv blir bare ca. 25 % av de anker som kommer inn til denne domstol, henvist til behandling i en avdeling.

Så kan man spørre: Hvor har de kommet fra de menn og i den senere tid kvinner som har bekledd dommerembetene i Høyesterett? Vi kan ikke her gi oss til å pløye gjennom en historie på snart 200 år. Men vi kan i alle fall se på hvor dagens 19 dommere kommer fra. "Kommer fra" lyder noe stedlig, og det har da også, man kan si nærmest som en bebreidelse, vært fremhevet at dommerne har sin tilknytning til det vi kaller Oslogryta. I alle fall har mange av dommerne virket i denne byen før de har tatt sete i Høyesterett. Forholdet er imidlertid at det store flertall av dagens dommere i Høyesterett er som det heter i det gamle sprog, barnefødt andre steder, ikke bare født, men også oppvokst utenfor Oslogryta. Så vidt jeg kan se, er Tønsberg representert med ikke mindre enn 5 av dagens dommere.

Vi kan videre spørre: Fra hvilke grupper av jurister er dommerne rekruttert? Det har særlig vært tidligere tilknytning til Justisdepartementet som har vært trukket frem.

En rekke av dagens dommere har sin fortid i advokatenes rekker. Så vidt jeg har kunnet telle, er 11 av de nåværende dommere tidligere advokater. Syv av det vi kan kalle besetningen, har før de ble utnevnt til sine nåværende embeter vært dommere i lavere instanser, to som lagmenn. To har vært professorer og én riksadvokat. Dommer Bruzelius er svensk av fødsel og har svensk juridikum. Man må kunne si at kollegiet dekker et vidt erfaringsfelt. For min del har jeg vanskelig for å tro at det for en dommer spiller slik rolle at han for eksempel i sin ungdoms vår en tid tjenestegjorde i et departement.

Året 1968 ble et merkeår i Høyesteretts historie. Den første kvinnelige dommer ble utnevnt. Det var Lilly Bølviken. Hun er kontordamen som endte sin karriere som dommer i Høyesterett. Siden er ytterligere åtte kvinner utnevnt. I dag er det blant dommerne 5 kvinner.

Man pleier å si at kvinnene blant kontorpersonalet i Høyestrett blir behandlet som damer, de kvinnelige dommere som dommere.

Da dommer Bølviken tok sete, måtte man bryte en 150 år gammel tradisjon. Jeg har lest opp hvordan dommerne ble tiltalt da Høyesterett for første gang åpnet sine forhandlinger. "Høyst erværdige herrer, rikets øverste dommere". Slik var tiltalen helt opp til 1968. Men så måtte den endres. Det heter fra da av: "Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere."

Det skal være en omvisning i det som nå kalles Høyesteretts Hus. Dere vil kunne fastslå at dagens domstol virker i utmerkede omgivelser. Men slik har det så langt fra vært gjennom historien.

Da retten ble etablert i 1815, hadde man intet eget lokale å tilby den. Man måtte låne tilholdssted, og det man fikk til bruk var katedralskolens biblioteksal. Men den måtte man dele med lagtinget, og den var bare brukbar i den varmere årstid.

Så begynte for retten en lang vandring mellom leide lokaler, ofte svært så lite egnede for et lands øverste domstol. I en av de brukte salene hadde man store problemer med temperaturen. De dommerne som satt på vindussiden, hadde plager av trekk fra de gisne vinduene, mens de på den andre siden, ved ovnen, nærmest ble stekt.

Myndighetene innså at det måtte bygges et tinghus, men først i slutten av 1890-årene ble tanken satt ut i livet. Man bygget det huset dere nå er i.

Ett vesentlig trekk bør her nevnes. Det nye tinghuset skulle ikke bare huse landets Høyesterett. I første etasje holdt i mange Herrens år byretten til, i annen etasje lagmannsretten mens Høyesterett disponerte tredje etasje.

Rettssalene, særlig den for første avdeling, var bra, men ellers var det mangler. Huset rommet således ikke kontorer for høyesterettsdommerne. Når dommerne ikke satt i rett, arbeidet de hjemme. De bodde, de fleste av dem, i strøket bak slottet, i Homansbyen, på Frogner, Briskeby og Majorstuen. To rettsbetjenter gikk daglig hver to runder med håndvogn til dommernes boliger og hentet og bragte dokumenter.

Etter siste krig måtte det dog skaffes kontorer for dommerne. Huset ved siden av i Grubbegaten ble tatt i bruk. En tid måtte dog høyesterettsdommerne to og to dele arbeidsrom. Etter hvert fikk hver dommer sitt kontor.

Men så skjedde det. Det ble bygget et eget og nytt tinghus som skulle betjene så vel byretten som lagmannsretten. De forlot det huset vi nå er i, og det ble overlatt i sin helhet til Høyesterett. Huset ble restaurert. Dette skjedde i 90-årene. Man kan si: Endelig har rikets Høyesterett fått en verdig og praktisk godt brukbar bygning.

Jeg har med vilje gjemt et kapittel til slutt. På det kan vi som overskrift sette: "Høyesterett under krigen." Det er en spennende historie.

Da tyskerne hadde hertatt vårt land, fant Norges Høyesterett at domstolen måtte ta opp til vurdering om den, i den situasjonen som forelå, kunne fortsette sin dømmende virksomhet. Dommerne hadde i sin midte en folkerettsspesialist, høyesterettsdommer dr. juris Helge Klæstad, som etter krigen endte sin karriere som president for den internasjonale domstolen i Haag. Han utredet domstolens folkerettslige stilling for sine kolleger. Dommerne i Høyesterett kom til at de kunne fortsette i sine embeter så lenge de kunne dømme etter norsk rett.

Landet var okkupert av fienden. Den situasjonen som slik forelå, var regulert av folkeretten. Det forelå en internasjonal konvensjon som så vel Tyskland som Norge var bundet av - Haagkonvensjonen. Etter den var det satt grenser for hva en okkupant kunne gjennomføre på et hertatt område. Blant annet var det begrenset hva okkupanten kunne foreta seg overfor og med det okkuperte lands lovgivning. Landets lover skal respekteres med mindre det foreligger absolutte hindringer. Dette fulgte av artikkel 43 i konvensjonen.

Til en begynnelse, la oss si til ut på sommeren 1940, oppsto det ingen konflikt mellom okkupasjonsmakten, representert ved rikskommisar Terboven, og Høyesterett om den gjensidige kompetanse.

I løpet av høsten dette året tilspisset imidlertid situasjonen seg. Tyskerne innsatte det som ble kalt de kommisariske statsråder i våre departementeter, og tyskerne og disse herrer tok fatt på å omordne vårt samfunn slik at det de kalte den nye tids ånd kunne få gjennomslagskraft.

I denne forbindelse rettet de sin oppmerksomhet mot domstolene. Etter landets lover var ordningen at de lekdommere som skulle delta i pådømmelsen så vel av straffesaker som av sivile tvister, ble utpekt av kommunestyrene, altså på demokratisk sett. Så ble det ved loddtrekning blant dem som slik var utvalgt, bestemt hvem som skulle delta i den konkrete saken.

De da styrende mente at denne ordningen ikke varetok den nye tids ånd og behov. Det ble bestemt at meddommerne skulle velges, utplukkes er kanskje et bedre uttrykk, av statsråden som da kunne sørge for at domstolene ble besatt med meddommere av det man kunne kalle den nye tids ånd.

Høyesterettsdommerne mente at okkupasjonsmakten gjennom denne forordning fra statsråden gikk utenfor den kompetanse som var gitt den gjennom Haagkonvensjonen, og retten protesterte overfor myndighetene.

Vi kan så si: Nærmest som et mottrekk gikk de da regjerende myndigheter til det skritt å nedsette aldersgrensen for dommere, og da også for medlemmene av Høyesterett. Den var etter loven 70 år. Nå ble den, og da med virkning for alle tidligere ansatte, satt ned til 65 år.

Som en følge av dette grep kunne de daværende makter bli kvitt 11 av Høyesteretts dommere, medregnet justitiarius Paal Berg. Det kunne så utnevnes nye folk av den rette tro, og den nye justitiarius kunne ved sammensetningen av den dømmende rett, alt etter sakens behov, sørge for at de "rett-troende" var i flertall innen det dømmende kollegium.

Høyesterett protesterte og hevdet at okkupasjonsmakten ved dette skritt hadde gått utenfor sin kompetanse etter Haagkonvensjonen. Her sto man imidlertid overfor et folkerettslig spørsmål av stor betydning. Som vi har talt om, har Norges Høyesterett kompetanse til å prøve om Stortingets beslutninger er i overensstemmelse med Grunnloven. Nå var spørsmålet om retten vis a vis okkupasjonsmakten etter folkeretten hadde kompetanse til å prøve om de folkerettslige grenser var overskredet.

Høyesterett mente at en slik kompetanse tillå denne domstolen, og gav overfor rikskommisaren uttrykk for sin oppfatning.

Det er lett å se at her grodde det frem en konfliktsituasjon. Tyskerne og nazimyndighetene mente at den nye forordning om aldersgrense 65 år, kunne nyttes overfor Høyesterett, og en slik bestemmelse kom 5. desember 1940.

Nå kunne man altså bli kvitt 11 høyesterettsdommere. Det var dog bestemt i den nye forordningen at statsråden for Justisdepartementet kunne gjøre unntak, la en dommer som hadde mer år på nakken enn 65, bli sittende. Men da satt altså vedkommende dommer på statsrådens nåde.

Før Høyesterett rakk å protestere, fikk retten et brev fra selveste Terboven. Det var datert 3. desember, men ble bragt med bud til Høyesterett først 7. desember. Det heter i dette brevet - på tysk og norsk:

"… Die Gültigkeit dieser Vorschriften kann vom Höyesterett oder von einem sonstigen norwegischen Gericht nicht in Zweifel gezogen werden, da es ausschliesslich mir zusteht, darüber zu entscheiden, welche Massnahmen zur Förderung der öffentlichen Ordnung und des öffenlichen Lebens in Norwegen zweckdienlich sind. Die in dem Beschluss des Höyesterett von 19. November 1940 zum Ausdruck gebrachte Rechtsauffassung geht daher von falschen Voraussetzungen aus und ist somit rechtsirrig."

"… Disse forskrifters gyldighet kan ikke dras i tvil av Høysterett eller av noen annen norsk domstol, for det tilkommer utelukkende meg å avgjøre hvilke forholdsregler der er hensiktsmessige for å fremme den offentlige orden og det offentlige liv i Norge. Den rettsoppfatning som er brakt til uttrykk i Høyestretts beslutning av 19. november 1940, går derfor ut fra falske forutsetninger og er således rettsvillfarende."

Så fremkom Terboven, fremdeles i dette brevet, med en direkte trussel. Han uttalte at det anbefalte seg for Høyesterett å avholde seg fra å ta stilling til statsrådenes forholdsregler, da dette ville ha karakter av politisk demonstrasjon.

Dommerne i Høyesterett var av den oppfatning at de ville svikte sin plikt og bryte sitt dommerløfte om de bøyde seg for rikskommisarens standpunkt.

Ved et brev til myndighetene av 9. desember tok Høyesterett avstand fra forordningen om aldersgrensen. Så utgikk det fra domstolen 12. desember et nytt brev. Dommerne fastholdt sitt standpunkt, og så kommer den viktige setning, en historisk setning: "Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i våre embeter."

Det kom et mellomspill. Statsråden, Risnes, forsøkte å finne en utvei. Han innkalte til samtale de av dommerne som ikke ble rammet av forordningen om aldersgrensen. Hans tanke var å få disse til å fortsette. Mannen hadde ikke hell med seg. Dommer Erik Solem svarte statsråden: "Man kan ikke vri av seg sin samvittighet som man vrenger av seg en skjorte."

Høyesterett skrev et nytt brev 21. desember. Man kunne ikke se at statsråden hadde folkerettslig hjemmel til å pålegge medlemmene av Høyesterett å fortsette i sine embeter under de foreliggende forhold.

21. desember 1940 fratrådte så samtlige dommere i Høyesterett.

Ukallede personer, slik kan man benevne dem, inntok deres plasser. Det var ikke Norges Høyesterett. Man taler om "nazihøyesterett". Det inntrådte det man kan kalle et interregnum. Det varte fra 21. desember 1940 til 8. mai 1945.

Den 14. mai 1945 kunne justitiarius Paal Berg erklære forhandlingene i Norges Høyesterett for gjenåpnet.

Høyesteretts beslutning var meget modig. Under den alvorlige trussel som var rettet mot rettens medlemmer, gjorde dommerne sin plikt som medlemmer av Norges Høyesterett.

Domstolens handlemåte fikk stor betydning i motstandskampen. Dommerne kastet glans over sin domstol, ikke bare hos nordmenn, men i hele den frie verden.

Mange vil kanskje spørre: Hvordan er det å sitte i Høyesterett? Lever dommerne langt fra det pulserende liv? De sitter der og hører på milelange foredrag fra de to sortkledde der borte i skranken. Ja, er ikke dette bent frem kjedelig?

Selvsagt har dommerne kjedelige saker og må høre på kjedelige advokater. Kjedsommelighet preger så mange yrker og er ikke noe særfenomen for Høyesterett. Men man føler seg ikke innelåst. Det er det virkelige livs problemer vi får oss forelagt. Og så må et moment nevnes. Det er de gode kollegiale forhold. Vi er til stadighet uenige, men ingen blir uvenner av den grunn. Og så, en ting til. Det å være en av dette kollegium er i seg selv en inspirasjonskilde.

Jeg kan si det som Celius i Nils Kjærs "Det lykkelige valg" - med en omskrivning: "I Høyesterett, Lavinia, der er det godt å sitte."

Til toppen