Høyesteretts pressefrokost 2020

Innledning ved høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie under Høyesteretts pressefrokost, 13. januar 2020

Åpenhet og offentlighet er kjerneverdier for Høyesterett. Dermed er også kommunikasjon viktig. Pressefrokosten har derfor et tosidig formål. Dels å gi innsyn i Høyesteretts virksomhet. Dels å åpne for synspunkter fra mediene om Høyesterett som institusjon, om hva som fungerer godt og mindre godt av våre informasjonstiltak, og om hva mediene er særlig opptatt av.

Jeg er glad for å konstatere at deltakelsen fra pressen er meget stor i år.

Saker i 2019

Avdeling og forsterket rett

Det kom i fjor inn 856 anker over dom, fordelt på nøyaktig like mange sivile saker som straffesaker – 428 av hver.

For at Høyesterett skal kunne ivareta rollen som prejudikatdomstol, har lovgiver fastsatt en silingsordning som innebærer at Høyesterett bare skal behandle anker over dom som reiser prinsipielle spørsmål eller som det av andre grunner er særlig viktig å få avgjort i Høyesterett. Høyesteretts ankeutvalg, som er en integrert de av Høyesterett hvor dommerne deltar etter en rotasjonsordning, tar stilling til om kriteriene er oppfylt.

I 2019 behandlet Høyesterett 59 sivile saker og 60 straffesaker i avdeling – altså ved muntlig ankeforhandling – samt én straffesak i storkammer. Dette er 15 saker mer enn i 2018 – en økning på 14 prosent. Antallet straffesaker er det høyeste siden 2013.

Når det gjelder de sivile sakene, er de saksområdene vi har hatt mest av dette året, erstatningsrett, arbeidsrett og skatt og avgift. Også prøving av andre forvaltningsvedtak utgjør et relativt stort antall. Av straffesakene har det vært flest saker knyttet til narkotika, seksuallovbrudd og ulike voldslovbrudd, blant annet flere saker knyttet til drap og mishandling i nære relasjoner. I tillegg har vi behandlet mange saker om prosessuelle spørsmål.

Sakene har hatt stor spennvidde – fra spørsmål om snøkrabben er en stedbunden art i havrettskonvensjonens forstand og om beviskrav ved tilleggsvederlag for «plunder og heft» i entrepriseforhold, til spørsmål om registrering av DNA-profil etter økonomisk kriminalitet er i strid med EMK, og gruppesøksmålet om gyldigheten av Oslo kommunes forskrift om, og utskriving av, eiendomsskatt for 2016.

Noen temaer har gått igjen i flere saker: Høyesterett har behandlet tre saker om omsorgspersoners straffansvar for passivitet ved mishandling av barn. Det skal Magnus Matningsdal gjøre rede for om litt. Tre andre saker har knyttet seg til risikoen ved fritidsaktiviteter: straffansvar for skikjøring i alpinbakke, og erstatningsansvar for et treningssenter etter skade ved bruk av spinningssykkel og for et eventselskap etter ryggbrudd under en tur i en hurtiggående RIB. Videre har flere straffesaker gjeldt anvendelse av generelle straffebestemmelser på handlinger i det digitale rommet, som seksuelle overgrep over webkamera eller app på internett, trusler i video på YouTube og publisering av sensitive opplysninger om eget barn på Facebook.

Dom i ankeutvalget

Antallet dommer i avdeling må ses i sammenheng med antallet dommer i ankeutvalget. Ankeutvalget kan oppheve lagmannsrettens dom i sivile saker dersom den lider av klare feil og har en tilsvarende mulighet til å oppheve eller avsi frifinnende dom i straffesaker. Ankeutvalget kan også endre domfellelsen til å gjelde en mindre alvorlig straffebestemmelse. Dette gjelder saker som ikke reiser prinsipielle spørsmål, men som tidligere ville ha blitt fremmet til behandling i Høyesterett for å rette opp lagmannsrettens feil. Det at ankeutvalget kan avsi dom i slike saker, gjør at Høyesterett kan bruke mer tid på de prinsipielle sakene som fremmes. Ordningen er relativt ny sett i lys av Høyesteretts over 200-årige virketid.

I 2019 avsa ankeutvalget dom i 6 sivile saker og 14 straffesaker. De fleste opphevelsene i ankeutvalget skjedde på grunn av mangler ved lagmannsrettens begrunnelse, se nærmere årsmeldingen, hvor det også gjøres rede for andre grunner for opphevelse eller frifinnelse.

Samlet sett avsa Høyesterett 140 dommer i 65 sivile saker og 75 sivile saker. Dermed overprøvde Høyesterett 14,3 % av de påankede dommene i sivile saker og 15,8 % i straffesaker, enten ved samtykke til behandling i Høyesterett eller ved dom i ankeutvalget.

Saksbehandlingstid

Det er viktig at avgjørelsene ikke bare har høy kvalitet, men også blir avsagt innen rimelig tid. I straffesaker skal ankeforhandlingen etter loven avholdes «så snart som mulig». Stortinget har vedtatt mål for gjennomsnittlig saksbehandlingstid i tingrettene og lagmannsrettene på seks måneder i sivile saker og tre måneder i straffesaker, regnet fra da saken kom inn og til hoved- eller ankeforhandling. Høyesterett har satt de samme målene for egne saker.

Selv om det reelt sett ikke er ventetid på å få en sak opp i Høyesterett, gjør silingen i ankeutvalget, prosessfullmektigenes program og hensynet til en forsvarlig saksforberedelse at det noen ganger kan være utfordrende å nå målene.

Høyesterett har i 2019 gjennomført tiltak for raskere beramming av sivile saker. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid fra saken kom inn til Høyesterett til ankeforhandlingen gikk ned fra 6,7 til målet på 6 måneder fra 2018 til 2019 i de sivile sakene.

I straffesakene gikk den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden opp fra 3,1 til 3,6 måneder. Denne oppgangen var situasjonsbestemt og knyttet seg først og fremst til at fire saker måtte omberammes, blant annet snøkrabbesaken som ble overført fra behandling i avdeling til storkammer, og at det i de siste åtte ukene før rettsferien i sommer ble henvist dobbelt så mange saker som i fjor – hele 17 saker. Disse sakene kunne først behandles etter rettsferien. Dersom vi hadde trukket fra rettsferien for disse sakene og sett bort fra de omberammede sakene, ville vi har vært nede på målet på 3 måneder også for straffesakene.

I årsmeldingen er det tatt inn statistikk som viser det jeg nå har sagt, og også andre forhold jeg ikke har funnet å kunne bruke tid på.

Tilbakeblikk på 2019 utenfor sakene

Det er et sentralt mål å bidra til åpenhet og innsyn i Høyesteretts virksomhet. Med dette for øye har vi gjort en rekke endringer:

Rutiner er endret for å gi pressen enda raskere tilgang til Høyesteretts dommer samt bedre informasjon om sakene i forkant av ankeforhandling gjennom utsending av ukeoversikter med sluttinnlegg – noe som ble etterlyst på forrige pressefrokost.

Vi har i økende grad tatt i bruk sosiale medier, både rettet mot pressen spesielt og allmenheten mer generelt. Høyesterett har siden 2015 varslet pressen om nye avgjørelser på Twitter. I 2019 har vi tatt i bruk Instagram, som en av de første høyesteretter i Europa, og LinkedIn. Ukentlig gir vi på Instagram informasjon om den kommende ukens rettsmøter. Her gir vi også et innblikk i flere andre sider av virksomheten til Norges øverste domstol. På tampen av året fikk vi også flunkende nye nettsider. Med de nye nettsidene har vi også sluttført overgangen til vår nye grafiske profil.

Kontakten med de umiddelbare brukerne våre – advokatene, herunder riksadvokaten og statsadvokatene – er ytterligere styrket i 2019. Også dette er en del av Høyesteretts målsetning om å være en mest mulig åpen domstol.

Advokatveiledningen er revidert og har frem til i dag blitt åpnet over 14 800 ganger.

Tre arrangementer som er ment å bli årlige, ble holdt for første gang i 2019: et eget kurstilbud for forsvarere og aktorer, et møte i et nyetablert Kontaktforum, med formål å drøfte samarbeidsformer og praktiske spørsmål med representanter for grupper av advokater som oftest fører saker i Høyesterett, og en mottakelse for advokater som fikk møterett for Høyesterett foregående år.

Videre avholdt vi det andre årlige møtet i Advokatforum, som er en møteplass mellom Høyesterett og advokatstanden mer generelt. Temaet var forretningsjuridiske saker i Høyesterett, der bl.a. spørsmålet om Høyesterett bør henvise flere forretningsjuridiske saker, ble diskutert.

Pressen inviteres både til Advokatforum og til mottakelsen for nye møterettsadvokater.

På bakgrunn av innspill i møtene med advokater og påtalemyndighet og Høyesteretts egen evaluering av bruken av utredere har Høyesterett i 2019 ytterligere forbedret rutiner for arbeidet i ankeutvalget samt under saksforberedelse og ankeforhandling.

I 2019 inviterte vi også for første gang alle utenlandske ambassadører stasjonert i Norge til møte i Høyesterett, og oppslutningen var stor. Vi har også hatt en rekke andre besøk fra utland og innland – her nøyer jeg meg med å vise til årsmeldingen.

Selv om åpenhet er svært viktig for oss, kan vi imidlertid ikke gi informasjon om alle sider ved vår virksomhet. Høyesterett er avskåret fra å gi innsyn i interne vurderinger og prosesser som ligger til grunn for domstolens avgjørelser.

Det er et grunnleggende prinsipp at dommere ikke kommenterer nærmere meningsinnholdet eller det faktiske og rettslige grunnlaget for avgjørelser de har vært med på – utover det som følger av begrunnelsen i avgjørelsen selv. Når retten har behandlet en sak, avsier den en avgjørelse som uttrykker hva retten har ment, både om resultat og begrunnelse. Avgjørelsen står da på egne ben.

Dersom en dommer kommenterer meningsinnholdet i eller grunnlaget for avgjørelsen i offentligheten, vil det kunne oppfattes som en tilleggsbegrunnelse, noe det ikke er adgang til å gi. Dette vil videre kunne skape misforståelser og forvirring; dommerens uttalelser vil på uriktig grunnlag kunne forme partenes og allmennhetens inntrykk av hva som er ment med avgjørelsen, eller hva som har vært grunnlaget for den.

Høyesterett kan heller ikke kommentere saker som vil kunne bli brakt inn for retten. Det vil blant annet kunne gi et meget uheldig inntrykk av at domstolen er forutinntatt eller legger seg opp i behandlingen av saker for lavere instanser.

Av disse grunner kunne Høyesterett ikke kommentere sakene i det såkalte Nav-komplekset utover å gi noen overordnede opplysninger om hva som var til prøving.

Jeg vil derfor heller ikke kunne svare på spørsmål om disse sakene i dag utover den type informasjon jeg allerede har gitt pressen. Dette gjelder desto mer fordi regjeringen har nedsatt et granskningsutvalg som også skal vurdere domstolenes behandling av Nav-sakene – vel og merke innenfor de rammer dette er mulig uten å krenke domstolenes uavhengighet.

Men det jeg kan si, er at sakene har illustrert at EØS-rettslige spørsmål kan oppstå i en rekke sammenhenger uten at det nødvendigvis går klart og tydelig frem av lovgivningen. Og videre at når situasjoner som dette oppstår, bør alle vurdere om det er noe de burde ha gjort annerledes eller som kan forbedres. Det gjelder også for Høyesterett.

Jeg har derfor satt i gang et arbeid intern i Høyesterett for å vurdere hvordan vi kan være best mulig skikket til å behandle relevante EØS-rettsrettslige spørsmål i fremtiden. Det gjelder ikke minst spørsmål som advokatene og tidligere instanser ikke har sett, i den utstrekning Høyesterett likevel skal eller bør behandle dem. Oppdraget er gitt til vår faste EØS-gruppe, som ledes av tidligere dommer i EFTA-domstolen, Henrik Bull.

Til toppen