Høyesteretts 200-årsjubileum 30. juni 2015

Tale ved høyesterettsjustitiarius Tore Schei

Deres Majestet, stortingspresident, statsminister, nordiske høyesterettsrettspresidenter – kjære gjester og alle i Høyesterett.  

Vi markerer i dag at Høyesterett har vært i virksomhet som landets øverste og ledende domstol i 200 år.

Høyesterett er forankret i Grunnloven av 1814 som ett av våre tre forfatningsorganer.  Det tok noe tid å få etablert en funksjonsdyktig høyeste domstol. Høyesterett hadde sitt første rettsmøte og avsa sin første dom den 30. juni 1815.

Norges Høyesterett var for Norge en etterfølger, nærmest et ektefødt barn, av den felles dansk-norske høyesterett i København. Som regent i 1814 var Christian Fredrik opptatt av hvordan en høyesterett burde organiseres og fungere. Allerede i mars 1814 søkte han råd hos justitiarius i Høyesterett i København, nordmannen Christian Colbjørnsen som hadde vært justitiarius i den felles høyesterett i 10 år. Colbjørnsen anbefalte – uten å være synderlig plaget av beskjedenhet – at høyesterett i Danmark ble tatt til mønster – for som han skrev: "Retspleien der er uden Tvivl saa fuldkommen, at dertil neppe finde Lige i Europa."  Slik ble det også. Norges Høyesterett ble etablert etter mønster av den danske, med likeartet organisasjon, arbeidsform og med muntlig prosess som den normale behandlingsmåten.

Justitiarius, Johan Randulf Bull, og seks assessorer – dommere – ble utnevnt i statsråd 27. september 1814.  Tidspunktet for utnevnelsene er ikke uten interesse. De skjedde før Stortinget hadde valgt kong Karl til norsk konge. Grunnlovsrevisjonen i november endret ikke på Høyesteretts stilling. De forfatningsmessige rammene var altså gitt og embeter besatt uten svensk innflytelse.

Valget av Johan Randulf Bull som den første leder av Høyesterett, var et lykkelig valg. Han var en erfaren embetsmann, også som dommer, og nøt stor tillit i samfunnet. Bull var 65 år da han ble justitiarius, og alderen gjorde at han i retten ble titulert som "ærværdige oldning". Men han var en kraft som justitiarius i hele sin drøyt tolvårige embetstid her, og en slik kraft var nødvendig for å få etablert en sterk og uavhengig Høyesterett.  

Den ytre rammen for Høyesteretts åpning den 30. juni 1815 i Katedralskolens såkalte biblioteksal var ikke storslått. Biblioteksalen hadde etter beskrivelsene et "tarvelig preg". Men advokatenes hilsningstaler ved åpningen viser at man var seg bevisst det historiske ved anledningen og den betydning det har for en selvstendig nasjon å kunne avgjøre tvister og straffesaker ved egne domstoler.

Sakene for Høyesterett gjenspeiler sider ved det samfunnet vi lever i. Slik også med saken som ble behandlet og avgjort den 30. juni 1815. Det var en odelssak. Den var foranlediget av det store fallet i pengeverdien i det nye Norge. Realverdien av løsningssummen, som var bestemt ved offentlig takst, var langt lavere da innløsning ble krevd enn da løsningssummen ble fastsatt. Men Høyesterett bestemte at odelsløseren likevel kunne holde seg til taksten. 

På denne jubileumsdagen er det grunn til noen glimt inn i den historiske utviklingen for Norges Høyesterett.

Vi ser i dag vår muntlige prosessform og vår tradisjon med en utførlig og offentlig begrunnelse for resultatet som selvfølgelige deler av vår rettspleie. Men historien viser noe annet. Prosessformen muntlighet ble til etter en kamp som startet før utferdigelsen av den provisoriske anordning om Høyesterett 9. juni 1815 og fortsatte intenst helt frem til vi fikk høyesterettsloven av 1818. Også om offentlig votering og dermed offentlighet og innsyn i begrunnelsene for avgjørelsene var det strid. Den ble langvarig. Høyesterett motsatte seg sterkt offentlighet. Først i 1863, etter flere tidligere lovvedtak med sanksjonsnektelse, ble lovvedtak om offentlige voteringer sanksjonert.

Høyesteretts kamp for muntlig prosess var en kamp det var verd å kjempe. Høyesteretts kamp mot offentlige voteringer var avgjort ikke det. Offentlige begrunnelser er grunnleggende viktig for rettsstaten og også en avgjørende forutsetning for at Høyesterett skulle kunne utvikles til en prejudikatdomstol. Samlet har den muntlige behandlingen, de offentlige rettsforhandlingene og den offentlige begrunnelsen for domsavgjørelsene gitt en åpenhet om og et innsyn i Høyesteretts virksomhet som har vært avgjørende for den tillit Høyesterett har i vårt samfunn.

Etter vår forfatning har Høyesterett kontrolloppgaver overfor de to andre statsorganers maktutøvelse. Domstolene kan – innen visse rammer som er trukket opp i Høyesteretts praksis – prøve lovligheten av forvaltningsvedtak truffet av Regjeringen og forvaltningen og kan prøve om lover er i samsvar med Grunnloven.

Under eneveldet hadde domstolene ikke kunnet prøve forvaltningens avgjørelser, og i den første tiden etter 1814 var det uklart om domstolene hadde en slik rett. Odelstingets protokollkomite ga i 1818 uttrykk for at domstolene ikke hadde noen slik prøvelsesrett, men allerede samme år avsa Høyesterett en dom hvor en skatteligning ble satt til side fordi ligningen stred mot loven. Det er også tidlige spor av at Høyesterett så Grunnloven som en del av den positive retten som domstolene skulle anvende. Utvetydig trer prøvelsesretten overfor Grunnloven frem ved justitiarius Lassons fyndige uttalelse i hans votum fra 1866 hvor han, om en konflikt mellom lov og Grunnlov, uttaler" at for så vidt man ikke kan pålegge domstolene at dømme efter begge lover på engang, så må de nødvendigvis foretrekke Grunnloven". I vår tid er kontrollen, med grunnlag i vedtak av Stortinget, utvidet til også å være en kontroll opp mot menneskerettskonvensjonene og forpliktelsene i EØS-samarbeidet.

Selv om Høyesterett etter oppstarten i 1815 og fremover behandlet mange viktige saker, var likevel det som preget hverdagen, slitet med å håndtere betydelige restanser, først og fremst nokså ordinære privatrettslige tvister. Det var et strev – ja nærmest en kamp – overfor Stortinget for å få tilstrekkelige dommerressurser til en god og forsvarlig saksavvikling. Restansene holdt seg meget høye langt inn i det 20. århundre. Saksopphopningen var også foranledningen til at det i 1905 ble bestemt at Høyesterett skulle sette rett i to avdelinger – noe som la til rette for en vesentlig økning i saksavviklingen. Men det var ikke tilstrekkelig til å få bukt med restansene. Høyesterettsdommer Hagerup Bull uttalte, som formann i Stortingets justiskomite ved behandlingen av de nye prosesslovene i 1915 – året da Høyesterett fylte 100 år, at Høyesterett hadde store restanser som han ikke så mulighet til å få ned. "Jeg ser ikke land" var uttrykket han brukte. Heldigvis fikk Høyesterett etter hvert landkjenning, og i sin tale ved 150-årsjubileet i 1965 kunne justitiarius Terje Wold slå fast at noe av det gledeligste på 150-årsdagen var at Høyesterett var à jour. På 200-årsdagen i dag kan vi trygt konstatere at det fortsatt er tilfellet. 

Noe som preget Høyesterett fra oppstarten og helt frem til 1939 var et stort innslag av ikke fast utnevnte – såkalte ekstraordinære – dommere. I svært mange saker var Høyesterett satt med tre ordinære dommere og fire ekstraordinære. Som Høyesterett fremholdt en rekke ganger, var dette betenkelig ut fra hensynet til rettens uavhengighet. Ordningen med ekstraordinære dommere var først og fremst begrunnet i økonomiske hensyn. I perioden som ledet opp til riksrettssaken i 1883-84, kom det også et politisk motiv inn. Riksretten besto av medlemmene av Lagtinget og de faste dommerne i Høyesterett. Deler av Stortinget ønsket å begrense Høyesteretts innflytelse i Riksretten. Det ledet i 1880 til at Stortinget inndro to dommerstillinger i Høyesterett, som ble redusert fra elleve til ni faste medlemmer.

Høyesteretts rolle i riksrettssaken mot ministeriet Selmer i 1883-84 er historisk viktig. Det underliggende grunnlaget for saken var sanksjonsnektelse på grunnlovsvedtak om at statsråder kunne møte i Stortinget og delta i Stortingets forhandlinger. Anklagen var at sanksjonsnektelsen var grunnlovsstridig: Kongen hadde ikke, som han og Regjeringen la til grunn, noe absolutt veto i grunnlovssaker.

Høyesteretts ni faste dommere var, som medlemmer av Riksretten, overbevist om at regjeringens medlemmer hadde handlet innenfor forfatningens rammer. De skal ha overveid om de skulle trekke seg fra Riksretten og derved lamme Riksretten som organ – hvilket også ville vært en grunnlovsstridig handling. Men de valgte å bli sittende og la seg overstemme av Riksrettens medlemmer fra Lagtinget – med den legitimering av forfatningsomveltningen dommen innebar. Med ettertidens øyne og mulighet for rolig ettertanke er det lett å se at det var en klok beslutning av Høyesteretts medlemmer.

I 1940 etter tyskernes overfall på Norge trådte Høyesterett inn på den politiske arena langt utenfor dens rolle som domstol. Høyesterett oppnevnte Administrasjonsrådet i april 1940 og var – særlig ved justitiarius Paal Berg – involvert i hendelsene i juni 1940 i de såkalte riksrådsforhandlingene. Paal Bergs roller og opptreden – også i forholdet til kollegiet i Høyesterett – har i ettertiden vært omdiskutert.

I det mest dramatiske for Høyesterett i 1940 sto Høyesterett samlet. Det var da Høyesterett i desember 1940 nedla sine embeter. Dette var en konsekvens av at Reichskommissar Terboven ikke ville akseptere at domstolene kunne ta stilling til den folkerettslige gyldigheten av forordninger utstedt av okkupasjonsmaktens organer. Høyesterett protesterte kraftig mot forordninger som ga den kommissariske statsråd myndighet til å avskjedige forliksmenn, domsmenn, lagrettemenn og skjønnsmenn og oppnevne nye i deres sted, og myndighet til å bestemme om dommere skulle få fortsette i sitt embete etter fylte 65 år. Det var forordninger som truet domstolenes uavhengighet og la til rette for nazifisering av Høyesterett og domstolene. Høyesteretts embetsnedleggelser var en modig og kraftfull markering av at grunnleggende rettsprinsipper skulle følges også under en okkupasjon.  

Den 14. mai 1945 kunne Høyesterett igjen tre sammen. Det skjedde med daværende Kronprins Olav til stede og er utvilsomt, ved siden av 30. juni 1815, den største dagen i Høyesteretts historie. Et fritt Norge hadde igjen frie og uavhengige domstoler.

Etterkrigstidens første år var for Høyesterett preget av landssvikoppgjøret med et betydelig innslag av store og tunge saker og en meget stor saksmengde.

I de historiske glimtene er det grunn til å ta med at Høyesterett i 1996 kunne ta i bruk som sin den bygningen vi er i. Høyesterett hus som nå er fredet av Riksantikvaren, gir gode, inspirerende og symbolsterke rammer for virksomheten.

Men langt viktigere enn de gode fysiske rammene, er det at kvinnelige dommere, siden Lilly Bølviken ble høyesterettsdommer i 1968, med selvfølgelighet inngår i dommerkollegiet.  

Høyesteretts rolle og oppgaver er i de to hundre årene vi har bak oss blitt endret på noen måter som til dels har vært inngripende.

Ved straffeprosessloven av 1887 ble det bestemt at Høyesterett ikke lenger skulle kunne prøve bevisbedømmelsen i skyldspørsmålet i straffesaker. Den endelige avgjørelsen her ble lagt til en lagrette i lagmannsrettene og til en meddomsrett i herreds- og byrettene. Lagretten besto utelukkende av lekfolk. I meddomsretten var de i flertall. Omleggingen var motivert av et ønske om å styrke folkestyret. Den var godt begrunnet også i andre hensyn og har vært viktig for at Høyesterett også i straffesaker i langt større grad kunne utvikles til å bli en prejudikatdomstol.

En nærmest dramatisk endring av Høyesteretts oppgaver ble opprinnelig vedtatt som en del av sivilprosessreformen i 1915. Høyesterett skulle gjøres om til en kassasjons- eller revisjonsdomstol. Retten skulle bare kunne ta stilling til rettsspørsmål og saksbehandling og miste adgangen til å avgjøre realiteten i sakene. Men endringen ble reversert, også det viktig for en videre utvikling i retning av en prejudikatdomstol.

Plenumsloven av 1926 var viktig. Etter vår forfatningsrett kan Høyesterett, som jeg har vært inne på, prøve om lover og vedtak strider mot Grunnloven. Særlig i siste del av 1800-tallet og i første del av 1900-tallet var denne prøvelsesretten omdiskutert. I perioden 1910 til 1930 var det mange grunnlovssaker i Høyesterett.  Det ble fort klart at sammensetningen av Høyesterett i den enkelte sak, også i de viktige grunnlovssakene, kunne få avgjørende betydning for resultatet. Illustrerende var det at dommen i den store konsesjonssaken i 1918 ble avgjort med fire stemmer mot tre. I plenumsloven av 1926 ble det åpnet for at Høyesterett i grunnlovssaker kunne settes i plenum, og at en lov bare kunne settes til side som grunnlovsstridig av Høyesterett med en slik sammensetning av retten. Plenumsloven innebar også en generell aksept av at Høyesterett kan prøve grunnlovsmessigheten av lover og vedtak.

Ved lovendringer i tvistemålsloven og senere tvisteloven og ved den såkalte to-instansordningen i straffesaker er Høyesterett, særlig fra midten av 1990-tallet, i langt større grad enn tidligere blitt en prejudikatdomstol. Etter prosesslovene er den store hovedregelen at en anke over en dom i lagmannsretten bare kan fremmes til behandling i Høyesterett hvis saken er prinsipielt viktig ut fra den mulighet den gir for rettsavklaring og rettsutvikling. Dette har medført at antallet anker over dommer som fremmes for Høyesterett, er betydelig redusert. Høyesterett kan bruke det vesentlige av arbeidsressursene på de sakene det er viktig at Høyesterett behandler.

Høyesterett som prejudikatdomstol kan være et naturlig startpunkt, når jeg nå ser på noe av det som karakteriserer dagens Høyesterett.  

Det utvilsomt mest spesielle ved vår Høyesterett sammenlignet med de øverste domstolene i andre europeiske land er den meget vide kompetansen Høyesterett har. Høyesterett har i dag et stort sakstilfang fra de fleste rettsfelt – med privatrettslige tvister, saker mellom private rettssubjekter og det offentlige om offentligrettslige rettigheter og plikter og straffesaker. I de fleste europeiske land er den øverste domsmyndigheten delt mellom en alminnelig høyesterett og en forvaltningshøyesterett, og svært mange land har også en egen konstitusjonsdomstol. Hos oss er dette samlet i Høyesterett, som det også er i Danmarks høyesterett, Islands høyesterett og Storbritannias høyesterett. Dette gir en mulighet for å se rettsutviklingen på ulike rettsfelt i sammenheng, men det gir også særlige utfordringer, blant annet med å sikre et fullgodt rettskildemateriale i sakene og med å trenge ned i og beherske spesialiserte og kompliserte rettsspørsmål. Det er utfordringer vi i Høyesterett har grepet fatt i. 

I en stor del av de sakene Høyesterett i dag behandler, er betydelige deler av rettsstoffet preget av en internasjonalisering av retten – gjennom de menneskerettskonvensjonene det er vist til i Grunnloven § 92 og ved EØS-samarbeidet med de grunnleggende regler om dette og den lovgivning som er gitt for å gjennomføre Norges forpliktelser i samarbeidet. Viktige deler av rettsstoffet må hentes fra avgjørelser av internasjonale domstoler som Den europeiske menneskerettsdomstol, EFTA-domstolen og EU-domstolene. Denne internasjonaliseringen har på flere måter endret karakteren av dommerarbeidet i Høyesterett – kanskje mer enn noe annet gjennom hele Høyesteretts historie. Fra et dommerståsted har denne endringen medført at arbeidet er blitt mer utfordrende og interessant, men også mer krevende.

Internasjonaliseringen har tydeliggjort de kontrollfunksjoner Høyesterett har. Særlig merkbart har dette vært i kontrollen opp mot Den europeiske menneskerettskonvensjon, en kontroll som har medført at praktisk viktig lovgivning er blitt satt til side eller blitt tolket innskrenkende for at konvensjonsstrid skal unngås. I de aller seneste årene har også FNs-barnekonvensjon satt tydelige spor, blant annet ved de tunge føringer den har gitt ved valg av straffereaksjoner mot barn. Grunnlovsreformen fra mai 2014 stiller Høyesterett overfor nye og viktige spørsmål knyttet til samvirket mellom vår egen Grunnlov og disse konvensjonsrettighetene. Det er allerede gjennom avgjørelser det siste året kommet avklaringer av betydning.  

En side ved internasjonaliseringen er også at organer knyttet til menneskerettskonvensjonene i noen tilfeller kan overprøve konvensjonsanvendelsen i nasjonale vedtak, også i dommer av Høyesterett. Viktigst her er utvilsomt Den europeiske menneskerettsdomstol. En tilsvarende suverenitetsavståelse gjelder for alle land som er medlemmer av Europarådet og deres nasjonale høyesteretter. Det gir grunn til bekymring at denne suverenitetsavståelsen er omstridt og under press i noen land. Ordningen er viktig og grunnleggende riktig. Den skal sikre menneskerettigheter i hele Europa. 

Grunnlovskontrollen har vært en praktisk realitet, ikke minst de siste 10 til 15 årene, med store og viktige saker. Resultatet i sakene har dels vært at den aktuelle lov eller det aktuelle vedtak er blitt ansett for å være innenfor Grunnlovens grenser og dels at de har vært satt til side som stridende mot Grunnloven. Første juni i år vedtok Stortinget å grunnlovsfeste domstolenes grunnlovskontroll, og med utvidelsen av rettighetskatalogen i Grunnloven i mai 2014 får denne kontrollen en enda større betydning.  

Domstolskontrollen med forvaltningsvedtak er kanskje den praktisk viktigste kontrollfunksjonen. Rammene for domstolkontrollen her er trukket opp gjennom langvarig praksis og har over tid vært utviklet betydelig, ikke minst i lys av hva rettssikkerhetshensyn tilsier. Internasjonal påvirkning har også vært viktig.

Samlet er kontrollen med lover og vedtak en meget viktig del av rettsstaten.  

Tyngden i arbeidsoppgavene i Høyesterett er selvfølgelig knyttet til sakene og behandlingen og avgjørelsene av dem. Men det er også grunn til å peke på at internasjonaliseringen, som er et allment europeisk fenomen, har ført til et utstrakt faglig samarbeid mellom nasjonale høyesteretter og dommerne i disse domstolene. Her deltar vår Høyesterett aktivt ved konferanser, møter og seminarer. Særlig er det grunn til å fremheve det nordiske høyesterettssamarbeidet, som aldri har vært tettere enn det er i dag.

Vi er i Høyesterett et dommerkollegium på 20 dommere. Det rekrutteres bredt til Høyesterett, og vi er som mennesker og jurister ulike. Vi arbeider tett sammen i avdelingene og i ankeutvalget. Arbeidsmengden er håndterlig, men betydelig. I våre dommer opptrer vi med individuelle vota, men arbeidet er preget av samarbeid, og det legges ned en betydelig felles innsats for at avgjørelsene skal få en så god kvalitet som mulig. Som dommere arbeider vi tett med de øvrige medarbeiderne i huset – de juridiske utrederne, protokollsekretærene og medarbeidere i administrative funksjoner. De er alle nødvendige ledd i Høyesteretts virksomhet, og det er grunn til ved en anledning som denne å takke alle medarbeiderne her for den store innsatsen de nedlegger for at vår virksomhet skal ha den kvaliteten som landets øverste domstol må ha for å fylle sin viktige samfunnsfunksjon.

Sakene i Høyesterett er anker i saker som har vært behandlet i tingrettene og lagmannsrettene. Det er grunn til å fremheve den viktige rollen disse ivaretar som fundamentet i vår rettspleie. Norske domstoler ligger i toppen i internasjonale rangeringer for kvalitet i rettspleien, og undersøkelser viser at domstolene har stor tillit i befolkningen. Dette gjenspeiler ikke minst at domstolene møter folk med respekt – slik det skal være. At rettspleien i første og annen instans holder en høy kvalitet, legger også til rette for at Høyesterett kan konsentrere sin virksomhet om de prinsipielle rettsspørsmålene.

Advokatene fortjener i høy grad takk. Deres innsats har sentral betydning for rettssikkerheten. God prosedyre fra begge sider – som vi har fått i mange betydningsfulle saker – har også vært viktig for å gi Høyesterett det nødvendige grunnlag for rettsutvikling.   

Hva med Høyesterett i domstolens tredje århundre? Det som er sikkert er at Høyesterett vil møte nye utfordringer som blant annet vil kreve endringer og tilpasninger i arbeidsmåten. Et bilde som avtegner seg ved jubileet er økt internasjonalisering og økt spesialisering og kompleksitet på viktige rettsområder der Høyesterett må lede an i rettsavklaring og rettsutvikling. Bare gjennom kvalitativt gode avgjørelser og en rettssikker, effektiv og åpen behandling vil Høyesterett kunne beholde den tilliten domstolen har i dag og være det fundament for rettsstaten som vår Høyesterett skal være. Vår ambisjon ved jubileet er at dette samfunnsoppdraget skal vi oppfylle. Vårt ønske og vår utfordring til de som i de kommende generasjoner skal fylle Høyesterett, er at de tar Høyesterett videre ut fra det overordnete mål at Høyesterett skal være et vern om rettsstaten. 

Til toppen