Om advokatprøven

Artikkel av høyesterettsjustitiarius Tore Schei 3. april 2008

Artikkel av høyesterettsjustitiarius, Tore Schei, publisert i Advokatbladet 3/2008 i sin helhet

I Advokatbladet nr. 1 for 2008 etterlyses det fra foreningens leder større åpenhet om vurderingskriteriene for høyesterettsprøven. Disse kriteriene er det ikke noe hemmelig ved. Høyesterett gir på flere måter veiledning om hvordan opplegget av sakene og prosedyren børvære, og det er dette advokatene prøves mot.

Slik veiledning og orientering er for det første gitt i de orienteringene som sendes advokatene i alle saker som er henvist til behandling i Høyesterett, og som også er lagt ut i tilknytning til Høyesteretts hjemmeside – www.hoyesterett.no. I orienteringene er det gitt uttrykk for hvordan saksforberedelsen bør legges opp, om fremleggelse og bruk av hjelpedokumenter, om gjennomføringen av foredragene mv. Videre har det nå i en årrekke vært holdt kurs om saksforberedelse og prosedyre for Høyesterett, hvor to høyesterettsdommere sammen med en meget erfaren advokat, har gått detaljert inn på hvordan opplegget av saker for Høyesterett bør være og hva som er en god prosedyre.

Det som derimot ikke kan utmeisles presist, er hva som skal til for å bestå prøven. Et generelt utgangspunkt kan man få ved å se på hvorfor vi har høyesterettsprøven. Det er begrunnet i hensynet til Høyesterett og Høyesteretts oppgaver. Som prejudikatdomstol har Høyesterett i sakene behov for et sikkert og tilstrekkelig bredt rettslig avgjørelsesgrunnlag, og må selvfølgelig også få presentert det faktum den konkrete rettsanvendelsen skal baseres på. Dette vil ikke si at advokatens oppgave er å gi Høyesterett en objektiv fremstilling av saken.Han eller hun skal selvfølgelig argumentere for det rettslige syn og det faktum parten er tjent med, men argumentasjonen må ta høyde for og imøtegå rettslige og faktiske motargumenter.Det hele leder frem til en totalvurdering av om advokaten er egnet til å gi Høyesterett det Høyesterett må ha for å løse sine oppgaver – sml. domstolloven § 221 første ledd nr. 3 om at advokaten må ha ”vist seg skikket for sakførsel ved Høyesterett”. Er totalvurderingen negativ, er prøven ikke bestått.

I denne totalvurderingen inngår selvfølgelig en rekke vurderingsmomenter:

Disposisjon: Foredraget må ha en logisk og fremstillingsmessig god disposisjon. Denne bør være nedfelt i en skriftlig disposisjon egnet nettopp til å vise hvor advokaten til enhver tid er i sin fremstilling.

Fremstilling av faktum: I nesten alle saker er det noe faktum som må gjennomgås. Det er viktig at dette gjøres på en effektiv måte og på en måte som gir retten det faktiske grunnlaget for avgjørelsen. Orienteringen gir nærmere veiledning om hvordan dette bør gjøres. Det må tilføyes at det er viktig at advokaten er kjent med faktum i detalj – også om sider av faktum som kan synes perifert, og som det derfor ikke er aktuelt å redegjøre for med mindre det tas opp av motparten eller retten.

Fremstilling av rettsstoffet: De rettslige spørsmålene er i de aller fleste sakene for Høyesterett de sentrale. De ulike rettskilder må gjennomgås på en oversiktlig og instruktiv måte. Det er viktig ikke å være for detaljorientert, for eksempel ved gjennomgang av forarbeider eller teori. Også her inneholder orienteringen råd om hvordan denne fremstillingen bør gjennomføres.

Ikke så få saker for Høyesterett reiser kompliserte og spesialiserte rettsspørsmål. Det er nødvendig at advokaten behersker rettsstoffet på det aktuelle fagfeltet.

Til toppen