Banks erstatningsansvar for finansiell rådgivning.

27.04.2000, Sivilsak nr. 64/1999, lnr. 26/2000

Domstolloven § 38, foreldelsesloven § 3 nr. 1

Den norske Bank ASA (Advokat Gunnar Sørlie) mot 1. Ideal Eiendom AS og 2. Trygve E. Nordby (Advokat Anders W. Færden)

Dommere: Oftedal Broch, Bugge, Stang Lund, Skoghøy, Smith

Trygve Nordby inngikk i 1987 en muntlig avtale med DnC - senere DnB - , avdelingskontor Hamar, om rådgivning og kortsiktig plassering av et betydelig pengebeløp, som dels han og dels Ideal Eiendom hadde på konto med særvilkår i banken. Pengene skulle plasseres med fullt betryggende sikkerhet og noe bedre avkastning enn han oppnådde i banken.

Fra først av ble pengene, etter råd fra banken som Nordby alltid fulgte, plassert i pantobligasjoner og i gjeldsbrev garantert av bank eller forsikringsselskap. Fra 1990 ble det dels foretatt plasseringer i usikrede omsetningsgjeldsbrev, stort sett utstedt av Investa AS, som var en betydelig låntaker i det såkalte korte pengemarked. Siste gang Nordby fornyet et usikret gjeldsbrev i Investa etter anbefaling fra DnB, var 22. juni 1992. Den 31. august 1992 begjærte Investa gjeldsforhandlinger, som endte i tvangsakkord med 25 % dividende. På det tidspunktet hadde Nordby og Ideal Eiendom 6 millioner kroner plassert i Investa-gjeldsbrev. DnB ble ansett erstatningsansvarlig for Nordbys og Ideal Eiendoms tap, idet banken ikke hadde oppfylt kravene til en aktsom rådgivningstjeneste. Når det er inngått avtale om finansiell rådgivning mellom en bank og en bankkunde, må kunden som alminnelig regel kunne kreve høyt kvalifisert og høyt spesialisert rådgivning. Særlig ble det lagt vekt på at den institusjon, DnB Fonds, som var ansvarlig for å utforme og oppdatere rådene til DnB's kunder, ikke selv hadde foretatt analyser av Investa. Når banken hevdet at en slik analyse ikke ville ha frembragt noe ufordelaktig før det var for sent, måtte den ha bevisbyrden for dette. Det var ikke ført slikt bevis. Banken hevdet videre at Nordbys egen kunnskap om verdipapirer måtte innvirke på bankens rådgivningsplikt. En slik relativi-sering av bankens plikter ble ikke akseptert, når først en rådgivningsavtale var inngått. DnBs ansvar var ikke foreldet. Kravet måtte i dette tilfellet regnes som sprunget ut av kon-trakt, og derfor følge foreldelsesloven § 3. I dette tilfellet begynte foreldelsesfristen først å løpe da virkningen av misligholdet inntraff, idet det var fra dette tidspunkt fordringshaveren tidligst hadde rett til å kreve å få oppfyllelse for sin fordring, jf. foreldelsesloven § 3 nr. 1.

Til toppen