Daglig omsorg

30.06.2000, Sivilsak nr, 268/1999, lnr. 37/2000

Barneloven § 35 a første ledd kf. § 34 tredje ledd fjerde punktum

A (Advokat Per Flatabø) mot B (Advokat Else Bugge Fougner)

Dommere: Bruzelius, Aarbakke, Matningsdal, Lund, Holmøy

Saken gjaldt omsorg etter barneloven § 35 a første ledd jf. § 34 tredje ledd fjerde punktum for en åtte år gammel pike som er plassert i fosterhjem og som omsorgen er overtatt for etter barneloven.

Foreldrene bodde meget kortvarig sammen etter barnets fødsel, og mor hadde hatt omsorgen frem til fylkesnemnda for sosiale saker i mai 1998 vedtok å ta barnet under omsorg og plassere det i fosterhjem. Barnet hadde tidligere vært frivillig plassert i samme fosterhjem, som også i flere år hadde fungert som avlastningshjem for piken. Hun var plassert der sammen med en fire år eldre halvbror. Foreldrene har felles foreldreansvar i henhold til avtale. Barnet hadde bare sporadisk samvær med sin far frem til februar 1998. Faren hadde i september 1997 reist sak om samvær. Rettssaken var i desember 1997 blitt utvidet til også å gjelde omsorg for datteren. Mor nektet ikke far samvær med barnet, men krevde at det skulle skje under tilsyn, da hun mistenkte far for incest. Byretten frifant mor i spørsmålet om omsorg. Lagmannsretten kom under dissens til motsatt resultat og tilkjente far omsorgen. For begge retter var det oppnevnt psykologisk sakkyndig. Den samlete lagmannsrett la til grunn at begge foreldre - om enn med ulike tidsperspektiv - ville søke datteren tilbakeført, jf. barnevernloven 4-21. Den fant da at spørsmålet om omsorg måtte avgjøres ut fra den forutsetning at barnet ble tilbakeført, og ut fra en vurdering av hva som i en slik situasjon ville være til barnets beste. Far ble av den samlete lagmannsrett ansett å ha generell omsorgskompetanse, mens mor ikke hadde tilstrekkelig slik kompetanse. Fire av Høyesteretts dommere var enige i lagmannsrettens vurdering av foreldrenes generelle omsorgskompetanse. For Høyesterett var oppnevnt som sakkyndige to spesialister i klinisk psykologi. Det var dessuten fremlagt dokumenter fra barnevernet. De sakkyndige fremhevet at barnet har sin primære tilknytning og tilhørighet til mor, at det er her piken har sin sentrale følelsesmessige forankring, og at mor også er den som har størst forståelse for barnets særskilte behov. Fire av Høyesteretts dommere fant at man på grunnlag av de sakkyndiges uttalelse måtte legge til grunn at det ville være til barnets beste å fortsatt være i fosterhjemmet. Saken skiller seg således fra Rt. 1993 side 707, hvor tilbakeføring til en av foreldrene ble ansett som nærliggende. Ut fra foreliggende omstendigheter mente de samme fire dommere at mor er den som best vil sikre at piken får tryggest mulig oppvekst uten engstelse for å måtte flytte fra det som samlet sett har utgjort hennes tilværelse. Det samme flertall tilla, etter omstendighetene i saken, ikke mors holdning til samvær med far avgjørende vekt. - Den femte dommer kom til samme resultat, men med en annen begrunnelse. Han fremhevet at det som etter omsorgsovertakelsen reelt sett er igjen av omsorgsansvaret hos moren, i det vesentlige er partsstillingen i barnevernsaken, først og fremst retten til å kunne kreve tilbakeføring av omsorgen etter barnevernloven § 4-21. Saken skiller seg fra avgjørelsen i Rt. 1993 side 707 ved at begge parter hadde gitt uttrykk for at det ikke var aktuelt på kort sikt å kreve at fosterhjemsplasseringen skulle opphøre. Mindretallet kunne ikke se at det ville være til datterens beste å flytte partsstillingen i barnevernsaken fra moren til faren. Det var ikke fremkommet noe som ikke tilsa at hun varetok dette ansvaret på en tilfredsstillende måte.

Til toppen