Etteroppgjør etter odelsloven.

14.06.2000, Sivilsak nr. 349/1999, lnr. 32/2000.

Odelsloven § 57.

Odd Fekene m.fl. (Advokat Rolf B. Nybakk) mot Erik Fekene (Advokat Wilfred Rohde Garder).

Dommere: Flock, Bruzelius, Lund, Aasland, Holmøy

Erik Fekene overtok i 1994 en landbrukseiendom i Hemsedal til åsetestakst, kr 1 050 000. To år senere solgte han 74 daa av eiendommen for kr 2 000 000 til kjøpere som tidligere hadde festet det samme arealet på langsiktige, indeksregulerte kontrakter med årlig festeavgift ca. kr 77 000. Medarvingene krevde etteroppgjør etter odelsloven § 57. Hallingdal herredsrett avsa kjennelse for at skjønnet ikke ble fremmet. Medarvingene begjærte overskjønn til Borgarting lagmannsrett som frifant Erik Fekene. Både herredsretten og lagmannsretten kom til at Erik Fekene ved salget ikke hadde oppnådd en "monaleg vinst" etter § 57.

For Høyesterett gjaldt saken tre spørsmål: Det første var om lagmannsretten skulle ha avvist begjæringen om overskjønn som et for sent inngitt kjæremål. Høyesterett viste her til skjønnsloven § 26 og bemerket at retten skal avsi kjennelse om at skjønnet nektes fremmet dersom de materielle forutsetninger for å fremme skjønnet ikke er oppfylt. En slik kjennelse angripes ved kjæremål. Betingelsen i odelsloven § 57 om at salget har gitt "monaleg vinst" er plassert sammen med andre betingelser for at skjønnet skal fremmes. Denne betingelsen måtte avgjøres ved et skjønn som langt på vei ville inneholde de samme vurderinger som det etterfølgende skjønn om størrelsen på etteroppgjørsbeløpet. Det ville da være en helt utilstrekkelig ordning dersom herredsrettens avgjørelse om ikke å ta kravet om etteroppgjør til følge skulle være gjenstand for kjæremål til lagmannsretten. Etter dette kom Høyesterett til at lagmannsretten korrekt hadde unnlatt å avvise overskjønnsbegjæringen. Det annet spørsmål knyttet seg til Erik Fekenes anførsel om at det solgte areals reguleringsmessige status og karakter tilsa at odelsloven § 57 overhodet ikke fikk anvendelse. Heller ikke denne anførsel førte frem. Høyesterett uttalte at det avgjørende måtte være at åsetesarvingen hadde overtatt eiendommen til rimelig pris etter odelsloven § 56, og ikke om det i ettertid kunne gjøres gjeldende at hele eller deler av eiendommen burde vært unntatt fra en slik taksering. Det tredje spørsmål gjaldt lagmannsrettens rettsanvendelse ved behandlingen av kravet til "monaleg vinst" i odelsloven § 57. Lagmannsrettens hovedbegrunnelse for at det ikke var oppnådd vesentlig gevinst var at det måtte legges vesentlig vekt på at salget innebar at Fekene mistet de årlige festeavgifter på ca. kr 77 000. Høyesteretts flertall - tre dommere - bemerket at etteroppgjørsbestemmelsen i § 57 skal ivareta medarvingenes interesse. Det naturlige utgangspunkt ved beregningen må derfor være den pris som ble lagt til grunn - og som kom disse arvingene til gode - da eiendommen ble overtatt ved åsetestakst. Det ble videre uttalt at § 57 etter sin ordlyd var en objektiv regel som ikke var begrenset til misbrukstilfellene. Selgerens etterfølgende anvendelse av kjøpesummen kunne vanskelig tillegges særlig vekt for spørmålet om han hadde oppnådd en "monaleg vinst". Etter dette ble lagmannsrettens overskjønn opphevet som følge av uriktig rettsanvendelse. - Høyesteretts mindretall stemte for at overskjønnet ble stadfestet. Mindretallet uttalte at forutsetningene for arveoppgjøret ikke ble endret ved at Erik Fekene solgte området for et beløp tilsvarende verdien av festeavtalene. Gevinsten ble - om man vil - høstet allerede ved overtakelsen av åseteseiendommen. Salget ga ham ingen gevinst, men den gevinst som han hadde fått i form av festeavgifter ble gjennom salget erstattet av den kapitaliserte verdien av kontraktene. Dette kunne ikke etter mindretallets oppfatning utløse noe etteroppgjør etter § 57.

Til toppen