Foreldreansvar - barneloven

01.02.2000, Sivilsak nr. 236/1999, lnr. 8/2000

Barneloven § 35 tredje ledd jf. § 34 tredje ledd og barneloven § 43

A (Advokat Annette Janicke Musæus) mot B (Advokat Berit Reiss-Andersen)

Dommere: Flock, Skoghøy, Gjølstad, Tjomsland, Holmøy

Tysk statsborger B flyttet i 1990 til Norge og etablerte et samboerforhold med A i Oslo. I 1991 og i 1993 fikk de to barn sammen. Moren hadde foreldreansvaret alene, jf. barneloven § 35 første ledd. Også barna er tyske statsborgere.

Etter samlivsbruddet reiste faren i 1997 søksmål med påstand om felles foreldreansvar og at barna skulle bo fast hos ham. Byretten traff midlertidig avgjørelse om at partene inntil rettskraftig dom skulle ha felles foreldreansvar og at barna skulle bo fast hos moren. Det ble videre nedlagt forbud etter barneloven § 43a mot at barna ble tatt ut av Norge. I søksmålet avsa byretten senere dom for felles foreldreansvar og for at barna skulle bo fast sammen med moren med samværsrett for faren. Lagmannsretten kom til samme resultat, dog slik at bestemmelsen om felles foreldreansvar ble gitt den begrensning at faren ikke kunne motsette seg at moren flyttet med barna til Tyskland. Ankesaken for Høyesterett gjaldt lagmannsrettens lovtolkning ved denne avgjørelsen av foreldreansvaret. Det sentrale spørsmål var om domstolene ved fastsettelse av foreldrean svar er henvist til å velge mellom de ordninger som barneloven oppstiller, eller om dom stolene har adgang til å velge mellomløsninger, slik lagmannsretten i dette tilfellet hadde gjort. Høyesteretts flertall kom til at det ikke var adgang til å foreta en slik innskrenkning i farens felles foreldreansvar som lagmannsretten hadde gjort. Flertallet uttalte blant annet at det verken var holdepunkter i barneloven eller i lovforarbeidene for at domstolene kunne velge andre løsningsalternativer enn de som loven oppstilte. Slik barneloven var utformet, ville det etter flertallets syn høre inn under lovgiveren å ta stilling til om dom stolene burde ha kompetanse til å fastsette ulike former for mellomløsninger. Høyesteretts mindretall - to dommere - påpekte at alternativet til lagmannsrettens ordning oftest ville bli at den av foreldrene som skulle ha den daglige omsorgen også fikk foreldreansvaret alene. Dette ville i så fall komme i strid med målsettingen om at det ved samlivsbrudd i størst mulig utstrekning burde fastsettes felles foreldreansvar. De beste grunner talte for å tolke barneloven § 43 første ledd slik at den ikke dannet noen begrens ning for domstolenes kompetanse, men at den bare gjaldt hvis det ved avgjørelsen av tvisten om foreldreansvar ikke var fastsatt noe annet.

Til toppen