Gyldigheten av vedtak om utvisning

03.04.2000, Sivilsak nr. 267/1999, lnr. 23/2000

Utlendingsloven § 30

A (Advokat Geir Olsen) mot Staten v/Justisdepartementet

Dommere: Lund, Rieber-Mohn, Bugge, Stang Lund, Holmøy

Spørsmål om utvisning var et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen eller hans nærmeste familie.

En polsk mann, A, kom til Norge i 1985 og bosatte seg her, fra først av med sin sønn, født 1977, siden også med datteren født 1984. I 1987 ble han samboer med en norsk kvinne, som hadde en sønn, født i 1978 og en datter født i 1982. As sønn flyttet, men de øvrige ble boende sammen, og As mor, som også var kommet fra Polen, bodde i samme gård som dem. A og hans norske samboer, senere ektefelle, fikk to sønner, 1994 og1996. A og samboeren har i senere år ikke bodd sammen med hans og hennes barn fra tidligere forhold. I 1994 ble A dømt til ubetinget fengsel i to år for utuktig omgang med sin datter og med samboerens to barn fra tidligere ekteskap. Den utuktige omgang besto i at han masturberte barna og fikk dem til å masturbere seg. Han ble også dømt for legemsfornærmelser - ørefiker og slag også med gjenstander - overfor sin sønn fra tidligere ekteskap. Den utuktige omgang med pikene foregikk jevnlig i henholdsvis to og tre år, frem til 1991. Dommen ble sonet fra juni 1996 til oktober 1997. Ved vedtak av Justisdepartementet i oktober 1997 ble A besluttet utvist. Han anla sak om gyldigheten av vedtaket og fikk medhold i byretten, men ikke i lagmannsretten. Høyesteretts flertall (3) kom til samme resultat som lagmannsretten. Flertallet la til grunn at bestemmelsen i utlendingsloven § 30 tredje ledd - om utvisningen, hensett til forbrytelsenes alvor, var uforholdsmessig overfor utlendingen eller hans familie - legger opp til en streng bedømmelse ved alvorlige forbrytelser og at det ved meget alvorlige forbrytelser skal svært mye til før utvisning kan ses som uforholdsmessig. Avgjørelsen inneholder også andre uttalelser om innholdet i § 30 tredje ledd. To av flertallet mente at forholdsmessighetsvurderingen kunne prøves fullt ut av domstolene, mens én mente at domstolene bør pålegge seg en viss tilbakeholdenhet i prøvingen. I betraktning av de alvorlige forhold A var dømt for, var utvisning etter flertallets oppfatning ikke uforholdsmessig selv om dette innebar at familien ville bli splittet og utsatt for en betydelig belastning. Mindretallet var enige med de to dommerne i flertallet når det gjaldt prøvelsesadgangen, men mente at vedtaket var uforholdsmessig i forhold til familien.

Til toppen