Henleggelse, kompetent påtalemyndighet, lagmannsrettens sammensetning

28.06.2000, Straffesak snr. 7/2000, lnr. 36B/2000

Straffeloven § 271 jf. påtaleinstruksen § 22-2, jf. strl. § 270 første ledd nr. 1

Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Anne Grøstad) mot A (Forsvarer: advokat John Christian Elden)

Dommere: Frisak, Bruzelius, Coward, Aarbakke, Gjølstad

Statsadvokaten tok ut tiltale for to tilfeller av kortbedrageri overfor A. To andre ble også tiltalt for et tredje tilfelle av kortbedrageri. Politiadvokaten tok ett år etter, og tre dager før hovedforhandling i byretten, ut tilleggstiltale mot A også for det tredje tilfellet av kortbedrageri, jf. straffeloven § 271 jf. § 270 første ledd nr. 1.

Høyesterett la til grunn at A hadde vært siktet for det kortbedrageri som tilleggstiltalebeslutningen omfattet. Videre lagt til grunn under tvil at siktelsen for kortbedrageri som omfattes av tilleggstiltalebeslutningen, ikke var henlagt. Det forelå ingen skriftlig beslutning om henleggelse. Politiadvokaten hadde ikke kompetanse til å ta ut tiltale for grovt bedrageri, jf. straffeloven § 271, jf påtaleinstruksen § 22-2. Denne kompetansemangel ble først oppdaget etter prosedyren i lagmannsretten. Aktor nedsubsumerte forholdet til simpelt bedrageri i sin replikk. Lagt til grunn at nedsubsumeringen var foretatt utelukkende for å komme forbi kompetansemangelen, og at dette var i strid med reglene. Tilleggstiltalen var ikke tatt ut av rett myndighet. Denne feil heftet også ved byrettens dom. Feilen er en absolutt opphevelsesgrunn, og så vel byrettens som lagmannsrettens dom ble opphevet også for så vidt gjaldt idømt erstatningskrav. Ankeforhandlingen omfattet bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og lagmannsretten var satt med fire meddommere. Kun de tre juridiske dommerne deltok under behandlingen av spørsmålet om avvisning av tilleggstiltalen og ved erstatningsfastsettelsen for tap som følge av bedrageri. Lagmannsretten var ikke lovlig besatt da avvisning og erstatning skulle vært behandlet av den samlede rett. Dommen måtte også av denne grunn oppheves. Straffen for de forhold hvor domfellelsen ble stående ble satt til 30 dagers betinget fengsel. Saken hadde tatt urimelig lang tid uten at domfelte kunne klandres for det, straffutmålingen ble en vesentlig annen enn om forholdene hadde kommet til pådømmelse tidligere.

Til toppen