Konsesjonsavgift

28.03.2000, Sivilsak nr. 156/1999, lnr. 17B/2000

Industrikonsesjonsloven § 1, jf. § 2 fjerde ledd nr. 13 og § 5 fjerde ledd nr. 2

Staten v/Olje- og energidepartementet (Advokat Steinar Mageli) mot Vinje kommune og Tinn kommune (Advokat Inger-Johanne Lund), hjelpeintervenient: Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) (Advok

Dommere: Skoghøy, Matningsdal, Aarbakke, Flock, Aasland

Etter at 50 % av Frøystul kraftverk ved utløpet av den første konsesjonsperioden 14. mars 1984 hjemfalt til staten, fikk Norsk Hydro Produksjon AS (Hydro) i 1993 konsesjon for å kjøpe tilbake den hjemfalte del av kraftverket. Saken gjaldt spørsmål om fra hvilket tidspunkt konsesjonsavgift som Hydro i konsesjonen for tilbakekjøp var pålagt å betale til Vinje og Tinn kommuner, skulle begynne å løpe.

Etter industrikonsesjonsloven § 1, jf. §§ 2 og 5 kan ingen andre enn staten erverve eiendomsrett eller bruksrett til vannfall av en viss størrelse uten konsesjon. Dersom konsesjon blir gitt, skal konsesjonæren etter § 2 fjerde ledd nr. 13, jf. § 5 fjerde ledd nr. 2 pålegges å betale konsesjonsavgift av den kraftmengde som vannfallet etter den foretatte utbygging kan frembringe. Høyesterett delte seg i et flertall på fire dommere og et mindretall på én (formannen). Flertallet kom til at det avgjørende tidspunkt for når avgiftsplikten begynner å løpe, må være når det rettserverv konsesjonen gjelder, er gjennomført partene imellom, og vannfallet er klart til å tas i bruk. I dette tilfellet var det tale om konsesjon til tilbakekjøp av en ideell halvpart av et kraftverk som var hjemfalt til staten. Mens forhandlingene om tilbakekjøp og konsesjonsbehandlingen pågikk, ble kraftverket drevet av Hydro. Flertallet la til grunn at dersom det ikke finnes holdepunkter for annet, er det meget som taler for at tilbakekjøp i slike tilfeller må anses å ha skjedd med virkning fra hjemfallstidspunktet. I dette tilfellet var det i tilbakekjøpsavtalen fastsatt at overdragelsen skjedde med virkning fra 31. desember 1992, og at Hydro fra dette tidspunkt disponerte den samlede kraftproduksjon. Overskuddet ved driften av statens andel av kraftverket fra hjemfallet 14. mars 1984 til 31. desember 1992 var blitt overført til staten, og staten hadde tildelt kommunene 1/3 av dette. Etter flertallets syn måtte det etter dette legges til grunn at kraftverket i perioden fra hjemfallet til 31. desember 1992 lå i sameie mellom Hydro og staten, og at Hydro i denne perioden måtte anses å ha drevet statens andel av kraftverket for statens regning og risiko. Den konsesjonsavgift som ble fastsatt i konsesjonen for tilbakekjøp, måtte derfor løpe fra 31. desember 1992. Siden spørsmålet om fra hvilket tidspunkt konsesjonsavgiften løper, må avgjøres på grunnlag av en tolking av loven, avsa Høyesterett dom for at den nye konsesjonsavgiften løper fra 31. desember 1992. Mindretallet kom til at den konsesjonsavgift som var fastsatt i konsesjonen for tilbakekjøp, måtte løpe fra hjemfallstidspunktet. Etter mindretallets syn måtte Hydros drift av den halvdel av kraftverket som hjemfalt til staten, anses kontinuerlig å ha skjedd i kraft av konsesjon. Når det gjaldt naturalforpliktelser, måtte det i perioden fra 14. mars 1984 til den nye konsesjonen ble gitt, være vilkårene i den gamle konsesjonen som gjaldt. Etter mindretallets syn måtte konsesjonsavgift komme i en annen stilling. Ved fornyelse av konsesjon for regulering av vassdrag foreligger det langvarig praksis for at den konsesjonsavgift som blir fastsatt ved fornyelse av konsesjon, må løpe fra hjemfallstidspunktet. Etter mindretallets syn måtte konsesjonsavgift for ervervskonsesjon komme i samme stilling. Da spørsmålet om fra hvilket tidspunkt konsesjonsavgiften skulle løpe, kunne ha hatt betydning for størrelsen av den konsesjonsavgift som var fastsatt og beregningen av driftsoverskudd for perioden fra 14. april 1984 til 31. desember 1992, måtte konsesjonsmyndigheten etter mindretallets syn foreta en ny vurdering av avgiftssatsen.

Til toppen