Prisen for konsesjonskraft.

23.05.2000, Sivilsak nr. 166/1999, lnr. 26B/2000

Vassdragsreg. § 12 nr. 15

Oslo Energi Produksjon AS (Advokat Helge Olav Bugge) mot Hol kommune (Advokat Kristin Bjella)

Dommere: Coward, Oftedal Broch, Frisak, Bruzelius, Gussgard

Saken gjaldt bestemmelsen om prisen for konsesjonskraft i en avtale som Oslo Lysverker og Hol kommune inngikk i 1984. Avtalen hadde en varighet av 20 år og fastsatte prisen for konsesjonskraften til 4 øre pr. kWh, med en nærmere angitt prisregulering.

Etter at produksjonsavgift på elektrisk kraft ble innført i 1993, ba Oslo Lysverker Hol kommune om å godta en oppregulering av vederlaget som svarte til avgiften. Partene ble ikke enige, og Oslo Lysverker avbrøt etter hvert avregningen av konsesjonskraft, med den virkning at Hol kommune måtte kjøpe kraft på det såkalte spotmarkedet. Oslo Energi Produksjon AS (OEP), som er trådt inn i Oslo Lysverkers rettslige posisjon, har senere godtatt å gjenoppta avregning til en akontopris på 11,2 øre pr. kWh. Hol kommune reiste søksmål med krav om gjenopptakelse av konsesjonskraftleveringen til den tidligere fastsatte prisen, og erstatning for meromkostningene ved dekningskjøp. I motsøksmål ble det påstått av kommunen pliktet å betale selvkost etter vassdragsregl., slik loven lød i 1948, subsidiært et pristillegg. Herredsretten kom til at prisen skulle være 4 øre pr. kWh med tillegg av produksjonsavgiften. Lagmannsretten ga kommunen fullt medhold, bortsett fra i et spørsmål om starttidspunktet for morarente. Også i Høyesterett vant kommunen. OEP fikk ikke medhold i at avtalefriheten for prisen på konsesjonskraft var begrenset, slik at bare mindre endringer fra lovens selvkostberegning kunne avtales. Heller ikke en tolkning av avtalen kunne føre til at prisbestemmelsen ble satt til side. Ordlyden var klar, og Oslo Lysverker var en ytterst profesjonell part. Det var ikke grunnlag for revisjon av avtalen på grunn av bristende forutsetninger. Utviklingen med økte kostnader for kraftprodusenten hadde vært ugunstig for OEP, men på bakgrunn av forhandlingene mellom partene var det ikke naturlig å se kostnadsøkningen som en bristende forutsetning for Oslo Lysverker, og i alle fall var selskapet nærmest til å bære risikoen for utviklingen. Endelig mente Høyesterett at det klart ikke var grunnlag for å sette prisbestemmelsen til side etter avtl. § 36. Terskelen bør være høy når det som her gjelder profesjonelle parter, det var naturlig å se hen til en totalbedømmelse av fordelingen av ulemper og fordeler som kraftutbyggingen hadde ført til for utbyggeren og kommunen, og det gjaldt ikke en avtale som var evigvarende eller spesielt langvarig. Når avtalens prisbestemmelse måtte legges til grunn, var det ikke omtvistet at leveringsnektelsen var et mislighold fra Oslo Lysverker, og at OEP måtte betale erstatning.

Til toppen