Utradisjonelle etterforskningsmetoder - provokasjon

04.07.2000, Straffesak snr. 69/1999, lnr. 38B/2000

Straffeloven § 162 første og annet ledd jf. femte ledd

Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Helge J. Kaasbøll) mot 1. A (Forsvarer: advokat Morten Kjensli) og 2. B (Forsvarer: advokat Ole Petter Drevland)

Dommere: Oftedal Broch, Tjomsland, Stang Lund, Frisak, Aasland

A og B ble i lagmannsretten dømt for erverv og oppbevaring av 485 gram heroin til fengsel i seks år. De anket over lovanvendelsen og saksbehandlingen, og hevdet at politiet hadde fremprovosert de straffbare handlingene, dessuten at etterforskningen led av omfattende feil og ikke kunne danne grunnlag for fellende dom, jf. "Skrik"-dommen, Rt. 1998 side 407.

En kvinne, som tilhørte narkotikamiljøet i Trondheim, fikk tilbud fra A om å kjøpe en halv kilo heroin. Som narkotikamisbruker hadde hun lenge hatt kontakt med politiet, og hun underrettet dem om tilbudet. De avtalte at hun skulle akseptere tilbudet og holde politiet orientert om utviklingen, slik at A kunne pågripes i forbindelse med overleveringen, mens han hadde heroinet på seg. Politiets informant fikk imidlertid overlevert heroinet tidligere enn forventet. Hun leverte det til politiet, som laget en identisk pakke, der heroinet var byttet ut med gips. Under foregivende av at politiet hadde henne mistenkt for andre forhold og at hun derfor ikke turde gjennomføre handelen, ble nå pakken levert til A, som like etter ble pågrepet og pakken beslaglagt. Det ble laget en beslagsrapport som uriktig opplyste at pakken inneholdt heroin. Fire måneder senere, men i god tid før hovedforhandling i saken, fikk de siktede og forsvarerne opplyst den riktige sammenheng. Høyesteretts flertall - fire dommere - fant at politiets aksjon ikke innebar en ulovlig provokasjon. Politiet må ha adgang til å akseptere et tilbud om kjøp av narkotika. Dette må også omfatte at tilbudet blir akseptert av en politiinformant. I saken var det ikke klart hvorvidt heroinet var anskaffet før tilbudet ble akseptert, men et etterfølgende erverv kunne i seg selv ikke gjøre provokasjonen ulovlig. Etter rettsbelæringen måtte det legges til grunn at de domfelte hadde anskaffet heroinpartiet på eget initiativ og uten å være påvirket av politiinformanten. Flertallet fant imidlertid at det var en feil å benytte narkotikamisbrukeren i aksjonen. Hennes vitneprov ville være avgjørende for om provokasjonen var lovlig: om A selv var initiativtaker eller om det var politiinformanten som var pådriver. Rettsbelæringen ga uttrykk for at når alle forhold var gjort kjent, slik at de tiltalte kunne forberede og gjennomføre sitt forsvar på betryggende måte, ville feil i etterforskningen kunne settes ut av betraktning. Ut fra omstendighetene i denne saken var dette uriktig lovforståelse. Politiinformantens rolle medførte at etterforskningen - politiets aksjon - ikke kunne benyttes som grunnlag for domfellelse. Overensstemmende med "Skrik"-dommen avsa Høyesterett frifinnelsesdom. En dommer fant at rettsbelæringen måtte forstås dithen at de tiltalte ville kunne dømmes for erverv og oppbevaring av heroinet selv om lagretten skulle komme til at avtalen mellom de tiltalte og politiets informant var årsaken til at de tiltalte ervervet partiet. Dette vil være i strid med grunnvilkåret om at politiet ikke kan fremprovosere en straffbar handling som ellers ikke ville blitt begått, og den dissenterende dommer ville på dette grunnlag oppheve dommen.

Til toppen