Vedtak om bruk av forkjøpsrett

28.06.2000, Sivilsak nr. 171/1999, lnr. 35/2000

Konsesjonsloven § 2

Arvid Hauge (Advokat Olav Felland) mot Staten v/Landbruksdepartementet (Kst. regjeringsadvokat Bård Tønder)

Dommere: Flock, Lund, Stang Lund, Matningsdal, Holmøy

Arvid Hauge kjøpte i 1996 eiendommen "Skotta" i Grimstad. Selger var dødsboet etter en fjern slektning av ham. Eiendommen var på ca. 33 daa dyrket mark og 130 daa skog. Hauge eide fra før en annen landbrukseiendom 3-4 km unna.

Denne eiendommen var på ca. 50 daa dyrket jord og ca. 466 daa skog. Hauge drev med kjøttproduksjon og hadde gjort betydelige investeringer på egen eiendom. For å dekke behov for fôr leide han diverse jordparseller med et samlet areal på rundt 400 daa. Mange av parsellene hadde større avstand fra driftssenteret enn eiendommen "Skotta". Landbruksdepartementet besluttet at statens forkjøpsrett etter konsesjonsloven § 2 skulle benyttes "med tanke på å nytte eiendommen i vegjordskifte i forbindelse med anleggelse av ny trase for E-18". Hauge reiste søksmål mot staten og nedla påstand om at departementets vedtak var ugyldig. Staten ble frifunnet både i herredsretten og i lagmannsretten. I Høyesterett ble Landbruksdepartementets vedtak om forkjøp kjent ugyldig. Høyesterett fant det ikke tvilsomt at bruk av forkjøpsrett med tanke på å anvende eiendommen i et senere veijordskifte for helt eller delvis å avhjelpe skade og ulempe på andre eiendommer, lå innenfor konsesjonslovens formål. Høyesterett uttalte at bruk av forkjøpsretten innebar et sterkt inngrep i Hauges rettigheter. Dersom avstanden fra konsesjonseiendommen til driftssenteret var departementets vesentlige innvending ved vurderingen av Hauges interesser, hadde departementet hatt grunn til å gå nærmere inn på karakteren og omfanget av den transport som Hauge ville være avhengig av og de ulemper både for Hauge og for andre som det var tale om. - Vegvesenets interesse i å overta konsesjonseiendommen var i departementets vedtak først og fremst knyttet til de muligheter som ervervet av eiendommen ga til å dele ut jord til andre eiendommer som ble skadelidende som følge av den nye eueropaveitraséen. Departementets vurdering av fordelene ved bruk av forkjøpsretten var helt generell. Det var således ingen vurdering av om det for de aktuelle naboeiendommer var til stede noen begrunnet interesse i å bli tilført dyrket mark fra "Skotta". Det hadde vært all grunn for departementet til å gå nærmere inn på hvilke øvrige eiendommer som kunne regne med å bli tilført grunnarealer, og derunder også spørsmål om disse eiendommenes størrelse og beskaffenhet før og etter inngrepet, den aktuelle drift av eiendommene, og om eiendom-menes interesser måtte bedømmes annerledes i et noe lengre tidsperspektiv osv. Selv om eiendommer i området måtte avgi ikke betydelige utmarksarealer til et veianlegg, kunne det ikke uten nærmere vurdering legges til grunn at kompensasjon i form av nye arealer ville være en klart bedre løsning enn et vederlag i penger. - Som et alternativ til konsesjon hadde Hauge sagt seg villig til å stille til Vegvesenets disposisjon et utmarksareal fra "Skotta" som ble liggende på vestsiden av den nye veien. Departementets begrunnelse for ikke å akseptere en slik løsning var kun en bemerkning om at det var jordbruksarealet som var det mest interessante i et veijordskifte. Høyesterett konkluderte med at manglene ved begrunnelsen for vedtaket kunne tyde på at det var en svikt i selve avgjørelsen som følge av at avgjørelsesgrunnlaget ikke hadde vært forsvarlig. Vedtaket ble etter dette kjent ugyldig. Hauge ble tilkjent saksomkostninger for alle instanser.

Til toppen