Pensjonsordning for sykepleiere

29.06.2001, sak nr. 2000/826, sivil sak, anke

Sykehusloven av 1969 § 1, foreldelsesloven § 2.

Else M. Lund mfl. (advokat Erik Blaker) mot Drammen Røntgeninstitutt (advokat Fred Arne Gade)l

Dommere: Stabel, Oftedal Broch, Gjølstad, Tjomsland, Smith

Saken gjelder medlemskap i lovfestet pensjonsordning, spørsmål om arbeidsgiver i ettertid har plikt til å innbetale arbeidsgiverdelen av premien. Aksel Strømme stiftet Drammen Røntgeninstitutt i 1972. Instituttet har ca. 30 ansatte, hvorav seks sykepleiere, de ankende parter, som ble ansatt ved instituttet i henholdsvis 1982, 1987 og 1993. De ble alle ved ansettelsen orientert om at det ikke var noen pensjonsordning ved instituttet.

I juni 1997 ble de, gjennom en artikkel i bladet Sykepleien, kjent med at det foreligger en egen lovbestemt pensjonsordning for sykepleiere, jf. lov 22. juni 1962 nr. 12. Loven omfattet, etter en lovendring 16. juni 1971 som henviste til tidligere sykehuslov § 1, også private røntgeninstitutter. Frem til en lovendring 29. november 1996 nr. 24 omfattet sykepleiere ansatt i stillinger "knyttet til sykepleien" ved de institusjoner loven gjaldt før. Instituttet aksepterte at sykepleierne skulle vært innmeldt i pensjonsordningen etter denne lovendringen, og de har medlemsrettigheter fra denne dato. Saken gjelder tidsrommet før, idet instituttet mente at sykepleiernes stillinger ikke var knyttet til sykepleien. Byretten kom til at sykepleierne skulle vært innmeldt fra de respektive ansettelsestidspunkter og at instituttet skulle betalt arbeidsgiverdelen av premien fra da, men at kravene var foreldet tre år tilbake fra stevningen, som var 29. april 1998. Lagmannsretten var enig i at betaling skulle ha skjedd, men kom til at loven ikke hjemlet innbetaling i ettertid. Høyesterett kom til at sykepleiernes arbeid på instituttet var "knyttet til sykepleien" og viste til at sykepleierutdannelsen måtte ha vært av vesentlig betydning for å fylle stillingenes krav, jf. uttalelser i forarbeidene om dette. De skulle dermed vært innmeldt i ordningen, fra ansettelsen, og instituttet skulle ha innbetalt arbeidsgiverdelen av premien. De ble funnet å ha adgang til å kreve at dette skulle skje til pensjonsordningen i ettertid. Kravet ble imidlertid ansett foreldet for tre år tilbake fra stevningen, jf. foreldelsesloven § 2. Spesialregelen i foreldelsesloven § 10 nr. 1 kom ikke til anvendelse. Sykepleierne var i en rettsvillfarelse, og det skal ifølge vår rettspraksis mye til før en rettsvillfarelse blir gitt virkning i forhold til foreldelse. Det dreiet seg om en spesiallov, på sykepleiernes eget område og med sikte på deres interesser, og de måtte forventes å kjenne til den. At også private røntgeninstitutt var omfattet av loven, var helt klart, og gikk uttrykkelig frem gjennom henvisning til § 1 i sykehusloven av 1969. Instituttet hadde påstått saken avvist på grunn av manglende rettslig interesse. Høyesterett behandlet innledningsvis dette spørsmål, og kom til at saken måtte realitetsbehandlet, da sykepleierne pretenderte å ha krav på at instituttet betalte inn premie til pensjonsordningen. Det ble heller ikke ansett avgjørende at det verserer et søksmål mot pensjonsordningen for Oslo byrett som gjelder sykepleiernes rett til medlemskap, og at pensjonsordningen ikke var part for Høyesterett. Høyesterett viste bl.a. til en erklæring fra Kommunal Landspensjonskasse (KLP), som administrerer ordningen, som uttalte at sykepleierne vil bli gitt tilbakevirkende rettigheter i ordningen så langt betalingen fra instituttet rekker.

Til toppen