Advokats erstatningsansvar

20.12.2001, 2000/1203, sivil sak, anke

A (advokat Per Danielsen) mot --- Heis & Elektro AS (advokat Anders Chr. S. Ryssdal)

Dommere: Stabel, Aarbakke, Rieber-Mohn, Skoghøy, Gussgard

Saken gjaldt advokats erstatningsansvar for rådgvivning i forbindelse med en skattemessig motivert investering. B ønsket i 1990 å trekke seg ut av driften av det elektriske installasjonsfirmaet han hadde bygget opp, B AS, og overførte blant annet oppsparte verdier til et investeringsselskap, --- Invest AS. Transaksjonene utløste skatteplikt, og høsten 1990 oppsøkte han advokat A for om å få råd om hvordan plikten kunne reduseres.

A, som har kompetanse innen skatterett og selskapsrett, anbefalte oppretting av et holdingselskap, --- Holding AS (nå --- Heis & Elektro AS), og at holdingselskapet skulle investere i KS-andeler. Blant annet anbefalte han investering i 3 prosentandeler i KS ***, et prosjekt utviklet av rederiet . . Ifølge A ville denne investering, med innbetaling av vel en million kroner og et totalansvar på vel to millioner, gi en skattereduksjon i 1990 på vel en million kroner, etter de dagjeldende skatteregler for kommandittister. Rederiet ga, på As initiativ, en salgsopsjon med rett til tilbakesalg for noe under det innbetalte beløp, etter seks måneder. B fulgte rådet. A fikk en provisjon fra rederiet på vel 8000 kr pr. prosentandel, en provisjon B hevdet han ikke fikk opplysning om. Da opsjonen ble gjort gjeldende våren 1991, var rederiet i økonomiske vanskeligheter og kunne ikke oppfylle sine forpliktelser. Investeringen gikk senere tapt. Oslo likningskontor ble oppmerksom på salgsopsjonen, og varslet 24. juli om at ligningen ville bli fraveket, idet man så B som långiver, ikke reell eier av andelene. Vedtaket ble opprettholdt i ligningsnemnda 28. september 1991, og selskapet ble pålagt 30 % tilleggsskatt. Vedtaket ble påklaget, men opprettholdt i overligningsnemnda 26. april 1996. B anla sak mot staten, en sak som senere ble trukket som separat sak og fikk sin endelige løsning av Høyesterett i Scott-Management saken i Rt. 1996 side 46. Høyesterett kom til at Scott Management var eier av andelene, men nektet likevel avskrivninger etter skatteloven § 44 første ledd bokstav c. fordi det ikke forelå en oppofrelse på eierens hånd. B tok ut stevning mot advokat A 7. oktober 1996 med krav om erstatning for tapt investering og for feilaktig skatteråd. Herredsretten og lagmannsretten kom til at A var ansvarlig for tap i forbindelse med skatterådet, men ikke investeringsrådet. Høyesterett, flertallet, kom til samme resultat. Når det gjaldt investeringsrådet la man til grunn at A ikke hadde opplyst om provisjonen, noe som er i strid med de advokatetiske retningslinjer § 6. Det ble likevel ikke funnet sannsynliggjort at B ville unnlatt å investere i KS *** om han hadde kjent provisjonen. . var på tidspunktet for rådet et solid rederi. Når det gjaldt skatterådet, kom flertallet til at det var uaktsomt av A ikke å ta forbehold om at salgsopsjonen kunne være til hinder for avskrivningsrett. Rett til salg til fast pris etter bare seks måneder, i et tilfelle der det helt fra start var klart at opsjonen skulle benyttes, burde gitt grunnlag for et forbehold. Det bl lagt til grunn at B ikke ville gått inn på den skattemessige disposisjonen dersom det var tatt forbehold. I motsetning til herredsretten og lagmannsretten kom Høyesterett enstemmig til at kravet var foreldet. Utgangspunktet for foreldelsen var da han ble kjent med ligningsnemndas vedtak av 28. september 1991, der også tilleggsskatten ble fastsatt. Tre dommere bygget på foreldelsesloven § 9, to tok ikke standpunkt til om forholdet gikk inn under § 3 nr. 2 eller § 9. En dommer tok utelukkende standpunkt til foreldelsesspørsmålet og fant ikke grunn til å gå inn på om det forelå ansvarsgrunnlag i saken.

Til toppen