Bortfall av bruksrett i bygdeallmenning

09.02.2001, Sak nr. 2000/301, sivil sak, anke

bygdeallmenningsloven § 2-6

Gran Almenning v/styrets formann (advokat Johs. Thallaug) Norsk Allmenningsforbund v/styret (hjelpeintervenient) (advokat Johs. Thallaug) mot Terje Brænden m.flere (advokat Håkon Ø. Schiong)

Dommere: Bruzelius, Flock, Gussgard, Coward, Gjølstad

Gran Almenning utarbeidet etter bygdeallmeningslovens ikrafttreden et bruksrettsregister jf. lovens § 2-5, og vurderte på dette grunnlag om de mindre eiendommene fremdeles hadde allmenningsretten i behold. I 1997 ble 101 eiendommer vurdert. Styret vedtok at allmenningsretten var falt bort for 59 eiendommer.

Eierne av 29 av disse reiste søksmål for å få bekreftet sin bruksrett. Herredsretten kom under dissens til at 7 av eiendommene fremdeles hadde allmenningsrett, mens de øvrige hadde mistet sin karakter av jordbruk ved omdisponering. Rettens formann stemte for at samtlige eiendommer hadde mistet sin allmenningsrett. Allmenningen anket for så vidt gjaldt de 7 eiendommene, mens eierne av 20 av de eiendommene som hadde tapt i herredsretten, også anket. Lagmannsretten kom til at 20 eiendommer var allmenningsberettiget, mens bruksretten var bortfalt for 7. Retten, som bygget på lovens § 2-6 første ledd nr. 2, la til grunn at omdisponering i denne bestemmelse forutsetter konkrete endringer på eiendommen. Avgjørende for lagmannsrettens vurdering av den enkelte eiendom var i hovedsak om dens dyrkede areal var holdt i hevd, men den la også vekt på at eiendommene hadde hatt bruksrett meget lang tid, og at det tradisjonelt var blitt stilt små krav for erverv av bruksrett på Hadeland. Gran Almenning anket til Høyesterett over lagmannsrettens rettsanvendelse. Høyesterett tok anken til følge. I premissene understrekes at det er en nær sammenheng mellom det legislative grunnlaget for allmenningsretten, vilkårene for allmenningsrett og bortfall av retten. Lovreglene om dette var i det alt vesentlige en kodifikasjon av rettspraksis, og bestemmelsene om bortfall i § 2-6 første ledd må derfor tolkes i lys av de prinsipper som er trukket opp i rettspraksis. Høyesterett kom på dette grunnlag til at en vurdering av om eiendommen har vært gjenstand for omdisponering etter § 2-6 første ledd nr. 2, må gå ut på om eiendommen etter en samlet vurdering av beliggenhet, dyrket areal, bebyggelse og bruk fremdeles har karakter av jordbruk. Totalinntrykket av eiendommens karakter vil her være vesentlig. Videre uttalt at vurderingen av om en eiendom tilhører jordbruket - i samsvar med rettspraksis - må skje ut fra forholdene i dag. Dersom en eiendom som har tilhørt jordbruket, nå i det alt vesentlige fremstår som en bolig- eller fritidseiendom, er den omdisponert. En slik fortolkning er en videreføring av tidligere rettspraksis, sist i Rt. 1985 side 62. I tilfeller hvor det er tvil om bruksretten er bortfalt, kan være grunn til å legge vekt på det forhold at eiendommen har hatt allmenningsrett i lang tid. Ettersom allmenningsrett følger direkte av loven, kan et allmenningsstyre verken gi tilsagn om eller treffe beslutning om bruksrett ut fra noen hensiktsmessighetsvurdering. Det til enhver tid sittende styret må avgjøre om eiendommene fyller vilkårene for bruksrett. Avgjørelsen kan overprøves av domstolene.

Til toppen