Erstatning for tap i fremtidig erverv og menerstatning - seksuelle overgrep

23.01.2001, 2000/479, Sivil sak, anke

Skadeserstatningsloven § 3-2a

A (advokat Louis Anda jr.) mot B v/verge C (advokat Jan Tollefsen)

Dommere: Frisak, Utgård, Gjølstad, Coward, Holmøy

Saken gjaldt spørsmålet om erstatning for tap i fremtidig erverv og menerstatning til barn som følge av seksuelle overgrep, skal utmåles etter skadeserstatningsloven § 3-2a om standardisert erstatning til barn eller etter de alminnelige regler i skadeserstatningsloven § 3-1 og § 3-2. Lagmannsretten sluttet seg til de sakkyndiges vurdering av at A gjennom de forsettlig utførte seksuelle overgrep mot sin daværende stedatter, som han var straffedømt for, hadde påført henne skade som på varig basis medførte en grad av medisinsk invaliditet i størrelsesorden 70 %.

Lagmannsretten mente at skadeserstatningsloven § 3-3 siste setning måtte undergis en innskrenkende tolking. I henhold til dette utmålte lagmannsretten en felles erstatningssum til dekning av men og fremtidig inntektstap etter bestemmelsen i § 3-2a. As krav om lemping ble ikke tatt til følge. § 3-2a om standardisert erstatning til barn kom inn i skadeserstatningsloven ved en lovendring i 1987. § 3-3 om erstatning for visse personlige krenkelser m.m. ble samtidig endret slik at det i tillegg til en henvisning til § 3-1 om erstatning for skade på person og § 3-2 menerstatning, også ble vist til § 3-2a. Utmåling etter § 3-2a bygger på den medisinske uførhetsgrad, det gis ikke erstatning ved lavere uførhetsgrad enn 15 prosent. En lovendring i 1992 begrenset henvisningen i § 3-3 til § 3-1 og § 3-2. Det ble dessuten tilføyd en setning som uttrykkelig sier at § 3-2a ikke skal anvendes. Bakgrunnen for lovendringen var å hindre den negative effekt av kravet om 15 % varig medisinsk invaliditet i § 3-2a, som kunne være vanskelig å bevise ved skade av psykisk art. Spørsmålet for Høyesterett var om det var andre rettskildefaktorer enn lovens ordlyd som kunne føre til at § 3-2a allikevel kunne komme til anvendelse i denne saken, hvor fornærmede hadde en medisinsk invaliditet på rundt 70 %. Det var ikke rettspraksis eller litteratur som belyste problemstillingen. Lovforarbeidene var etter Høyesteretts mening uklare. Høyesterett la imidlertid til grunn at departementet hadde ment at erstatningsutmåling i saker om krenking og mislig atferd som nevnt i skadeserstatningsloven § 3-3, skulle følge de alminnelige regler i § 3-1 og § 3-2, og ikke reglene om standardisert erstatning. Reelle hensyn tilsa heller ikke et annet resultat enn det som følger av lovteksten. Skadelidte vil istedenfor standardisert erstatning ha krav på å få dekket sitt individuelle tap i samsvar med skadeserstatningsloven § 3-1 og § 3-2. Høyesterett kom til at det ikke var tilstrekkelig grunn til å fravike lovens klare ordlyd om at § 3-2a ikke skal anvendes. Lagmannsrettens dom måtte etter dette oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling av erstatningsspørsmålet, da lagmannsretten hadde lagt til grunn feil rettsanvendelse.

Til toppen