Fratakelse av foreldremyndighet - samtykke til adopsjon - omfang av samværsrett

10.01.2001, Sivil sak nr. 376/1999, lnr. 1B/2001

Barnevernloven § 4-20 - EMK artikkel 8

A (advokat Per Flatabø) mot X kommune (advokat Steinar Sørlie)

Dommere: Oftedal Broch, Bruzelius, Lund, Utgård, Holmøy

A ble fratatt omsorgen for sine to sønner ved vedtak 4. november 1994 av fylkesnemnda for sosiale saker. Sønnene var da 4 og 2 1/2 år gamle. Tre måneder senere ble hun også fratatt omsorgen for sin datter B, som da var 15 måneder. Barna har samme far. Han er ikke lenger i bildet. På tidspunktet for vedtakene var det klart at barnas mor var ute av stand til å gi barna det stell og den omsorg de trengte. Fylkesnemnda traff 6. februar 1998 vedtak om å frata moren foreldreansvaret for B og samtykket til adopsjon. B er nå vel 7 år.

A fikk en datter 27. mars 1998. Mor og datter har bodd på ---Heimen i Y siden kort etter fødselen. De siste par år har fagfolk omkring mor rapportert bemerkelsesverdig fremgang. Hun går nå i voksengymnas. Et spørsmål om barnevernet skulle overta omsorgen også for den siste datteren, er skrinlagt. De sakkyndige for Høyesterett pekte likevel på at det knytter seg betydelig usikkerhet til om mor uten et hjelpeapparat vil ha omsorgsevne for barn. Fosterhjemplasseringen for de tre må anses å være varig. De sakkyndige anså at B ville få en bedre familiesituasjon og en tryggere oppvekst som adoptivbarn. De tilrådde at adopsjonssamtykke ble gitt. Under henvisning til Rt. 1991 side 557 og Rt. 1997 side 534 fremholdt Høyesteretts flertall at fratakelse av foreldreansvar med sikte på adopsjon er et inngrep av mer definitiv karakter enn andre vedtak etter barnevernloven, og at adopsjonssamtykke ikke bør gis med mindre det med relativ stor sikkerhet kan sies å være best for barnet. Det ble videre vist til praksis etter EMK artikkel 8 - Adele Johansen-saken i 1996 og Söderbäck v. Sverige i 1998 - der det sies at slike vedtak bare bør anvendes i "exceptional circumstances". Flertallet mente at det ikke med nødvendig sikkerhet kunne fastslås at adopsjon var til barnets beste. Selv om de sakkyndige fremhevet at adopsjon generelt var best for barn ved langvarig fosterhjemplassering, forelå det ikke spesielle faktorer knyttet til B og hennes situasjon som på individuelt grunnlag talte for adopsjon. Mot adopsjon talte betydningen av kontakten mellom biologisk mor og barna. Samværsretten hadde hittil vært meget begrenset, to timer to ganger i året. Mors senere utvikling viste potensiale for å bety mer for sine barn. Mindretallet - to dommere - mente, som de sakkyndige, at adopsjon ville være til Bs beste, og at samtykke burde gis. Det kunne antas at kontakten med biologisk mor ville bli opprettholdt også ved adopsjon, bl. a. fordi B hadde kontakt med sine to brødre. Høyesterett fant enstemmig at samværsretten måtte utvides, og fastsatte den til fire ganger i året, tre timer hver gang.

Til toppen