Hjemmel for å innhente opplysninger fra strafferegisteret.

23.03.2001, Sak nr. 2000/793, sivil sak, anke

Skadeserstatningsloven §§ 3-5 og 3-6, strafferegistreringsloven § 8, jf. § 7 annet ledd og strafferegistreringsforskriften § 12 og EMK artikkel 13, jf. artikkel 8

A (advokat Jan Mathys Truyen) mot staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Ola Haugen)

Dommere: Skoghøy, Gussgard, Stang Lund, Frisak, Aasland

A søkte i 1997 stilling som leder for namsmannsavdelingen ved Kristiansand byrett. Etter at byrettsjustitiarius Finn Barkenæs hadde gjennomført ansettelsesintervju, fikk han mistanke om at A var tidligere straffet. Barkenæs spurte først A om han var tidligere straffet, men da han ikke ville svare på dette, henvendte Barkenæs seg til Domstolavdelingen i Justisdepartementet. Han fikk da kontakt med en førstekonsulent. Hun mente at departementet hadde hjemmel for å innhente opplysninger fra strafferegisteret, og henvendte seg derfor til KRIPOS og fikk opplyst over telefon hva som var registrert på A i strafferegisteret. Disse opplysningene formidlet hun over telefon til Barkenæs. Barkenæs videreformidlet opplysningene til tilsettingsrådet, og A fikk ikke stillingen.

Sommeren 1997 tok A saken opp med departementet. I brev til A la departementet til grunn at det ikke hadde hatt hjemmel for å innhente opplysninger fra strafferegistreret, og beklaget at dette var gjort. Høsten 1998 tok A ut stevning mot Barkenæs og staten v/Justisdepartementet med krav om erstatning og oppreisning. Ved lagmannsrettens dom 15. mars 2000 ble Barkenæs og staten frifunnet. Sju dager senere døde Barkenæs. A påanket lagmannsrettens dom både overfor Barkenæs' dødsbo og staten, men kjæremålsutvalget henviste bare anken overfor staten for så vidt gjaldt kravet om oppreisning. For Høyesterett var oppreisningskravet begrunnet med skadeserstatningsloven §§ 3-5 og 3-6 og EMK artikkel 13, jf. artikkel 8. Staten gjorde for Høyesterett gjeldende at den hjemmel saksbehandleren i departementet trodde hun hadde for å innhente opplysninger fra strafferegisteret, ikke var holdbar, men at departementet hadde annen hjemmel for dette. Høyesterett kom til at departementet ikke hadde hjemmel for å innhente opplysninger fra strafferegisteret, og at innhentingen av opplysningene derfor representerte en krenkelse av EMK artikkel 8. Etter Høyesteretts oppfatning kunne imidlertid formidlingen av opplysningene ikke anses som en rettsstridig ærekrenkelse fordi formålet var å skaffe ansettelsesmyndigheten et best mulig grunnlag for å vurdere om A var egnet for stillingen, og departementet hadde gått frem på en så varsom og skånsom måte som mulig. På dette grunnlag ble staten frifunnet for kravet om oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-6. Det var heller ikke sannsynliggjort at A var påført noen skade på person som stod i årsakssammenheng med at departementet uhjemlet hadde innhentet opplysninger fra strafferegisteret, og staten ble derfor også frifunnet for kravet om oppreisning etter § 3-5. Etter det resultat Høyesterett kom til, var det ikke nødvendig å gå inn på rekkevidden av statens organansvar etter disse bestemmelsene. Når det gjaldt kravet om oppreisning etter EMK artikkel 13, kom Høyesterett til at det i dette tilfellet var tilstrekkelig for at A skulle anses å ha fått en effektiv prøvingsrett, at Høyesterett fastslo at det forelå en krenkelse av EMK. Det var derfor ikke grunnlag for å tilkjenne oppreisning etter denne bestemmelsen. Til tross for at anken hadde vært forgjeves, tilkjente Høyesterett A saksomkostninger for den del av saken som gjaldt spørsmålet om departementet hadde hjemmel for å innhente opplysninger fra strafferegisteret, og om det på dette grunnlag forelå en krenkelse av EMK. Høyesterett fant dette nødvendig for at A skulle få spørsmålet om det forelå en krenkelse av EMK, tilstrekkelig effektivt prøvd.

Til toppen