Lasermåling av bilhastighet

16.11.2001, 2000/1511, straffesak, anke

§ 31 første ledd, jf. § 6 annet ledd

Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Marit Bakkevig) mot A (advokat Erling O. Lyngtveit)

Dommere: Skoghøy, Aarbakke, Rieber-Mohn, Gjølstad, Dolva

Det sentrale spørsmål i saken var hvorvidt en hastighetsmåling som er gjort med en laser fartsmåler, skulle legges til grunn. Ved en fartskontroll utenfor X 6. februar 1999 på et sted hvor fartsgrensen var 80 km/t, ble hastigheten av As bil målt til 143 km/t. A erkjente at han hadde kjørt for fort, men bestred at han hadde kjørt i 143 km/t.

Lagmannsretten kom til at var "solid overvekt av sannsynlighet" for at fartsmålingen var riktig, men at det var tilveiebrakt slik "rimelig tvil om påliteligheten av målingen", at den ikke kunne legges til grunn. Blant annet på bakgrunn av As egen forklaring fant lagmannsretten det "bevist utenfor rimelig tvil" at han hadde holdt en fart på 120 km/t og dømte ham for dette til en bot på kr 5 000, subsidiært 15 dagers fengsel. Påtalemyndighetens anke ble under dissens (4 mot 1) forkastet av Høyesterett. På det sted hvor målingen var gjennomført, har vegen en slak S-form. Høyesterett kom til at det var mest sannsynlig at operatøren - i strid med Justisdepartementets instruks for bruk av laser fartsmåler og den brukerveiledning som er utarbeidet i henhold til denne - hadde fulgt bilens bevegelse ved gjennomføringen av målingen. Under henvisning til avgjørelsen i Rt. 1998 side 21 la Høyesterett til grunn at når apparatet ikke har vært holdt i ro, er "utgangspunktet" at målingen ikke kan benyttes. I tillegg til at måleapparatet ikke hadde vært holdt i ro, var siktekontroll ikke gjennomført på kontrollstedet og med bruk av støtte slik brukerveiledningen krever. Etter brukerveiledningen skal "display"-kontroll gjennomføres hver halve time. I loggen var det angitt at dette var gjort, men etter de opplysninger som forelå, kunne dette ikke ha vært gjennomført. Høyesteretts flertall fremholdt at for at det de krav instruksen og brukerveiledningen stiller, ikke skal bli undergravd i praksis, må brudd som ikke kan anses som bagatellmessige, tillegges konsekvenser. Selv om de brudd på instruksen og brukerveiledningen som her hadde funnet sted, neppe kunne ha virket inn på resultatet av fartsmålingen, fant flertallet på bakgrunn av bruddenes karakter og omfang at målingen ikke kunne legges til grunn. Mindretallet var enig i at dersom apparatet ikke er holdt i ro, må "utgangspunktet" være at måleresultatet ikke kan benyttes, men fremholdt at dette åpner for en nærmere vurdering. Under henvisning til de sakkyndiges uttalelser fant mindretallet ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at påtalemyndigheten ikke hadde oppfylt de beviskrav som må stilles.

Til toppen