Lov om psykisk helsevern - lovligheten av forvaltningsvedtak

19.09.2001, 2001/1406, sivil sak, kjæremål

Tvistemålsloven kapittel 30

A (advokat Berit Reiss-Andersen) mot Staten v/Sosial- og helsedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Therese Thommessen)

Dommere: Flock, Stabel, Matningsdal, Oftedal Broch, Dolva

A ble 22. oktober 1997 innlagt ved X sykehus uten eget samtykke etter § 3 i daværende lov om psykisk helsevern av 28. april 1961 nr. 2. Hans klage over innleggelsen ble behandlet av kontrollkommisjonen som fant at klagen ikke kunne tas til følge. Kontrollkommisjonens behandling ble utsatt etter As begjæring, og den skjedde først etter at han var utskrevet fra sykehuset.

Et søksmål fra A etter tvistemålsloven kapittel 33 med krav om at kontrollkommisjonens vedtak skulle oppheves, ble avvist idet vedtaket ikke lenger hadde aktuell betydning, jf. Rt. 2000 side 121. A gikk deretter til søksmål mot staten v/Sosial- og helsedepartementet etter reglene i tvistemålsloven kapittel 30. Også dette søksmål ble avvist av herredsretten. Lagmannsretten stadfestet herredsrettens kjennelse. Høyesterett stadfestet enstemmig lagmannsrettens kjennelse. Det ble uttalt at A ikke hadde den nødvendige aktuelle rettslige interesse i søksmålet, jf. tvistemålsloven § 54. Høyesterett la til grunn at A både under innleggelsen og senere hadde opplevd det som skjedde som sterk personlig belastning. Det fulgte av Høyesterett praksis at den oppreisning av moralsk karakter som en dom i saksøkerens favør vil innebære, ikke alene gir tilstrekkelig rettslig interesse. A hadde ikke sannsynliggjort at en dom i hans favør også ville få andre virkninger for ham av betydning for vurderingen etter § 54. Høyesterett bemerket videre at det ikke var uenighet om at behandlingen av innleggelsessaken for kontrollkommisjonen tilfredsstilte de krav til effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet som er oppstilt i EMK artikkel 13. Under henvisning til EMDs dom i sak Neves e Silva, 1989, serie A nr. 153-A avsnitt 37, bemerket Høyesterett at beskyttelse etter EMK artikkel 6 nr. 1 forutsatte et visst minimum av holdepunkter for at saken kunne ha muligheter for å føre frem. Da As kjæremål ble avgjort på annet grunnlag, fant Høyesterett det ikke riktig å gå nærmere inn i sakens realitet. Høyesterett fant videre at A gjennom kontrollkommisjonens behandling av innleggelsesvedtaket hadde hatt adgang til slik domstolsbehandling som er beskrevet i artikkel 6 nr. 1. Dette gjaldt selv om det hadde funnet sted en begrenset offentliggjøring av kontrollkommisjonens vedtak. Det ble vist til EMDs dom av 24. april 2001 i sak B og P mot Storbritannia. Høyesterett viste endelig til EMDs dom av 22. oktober 1996 i saken Stubbings and others, hvor det ble konstatert at "the very essence of the applicants' right of access to a court was not impaired". Kravet til rettslig interesse i tvistemålsloven § 54 tjente et legitimt formål, og det var et rimelig forhold mellom dette formålet og de virkninger som begrensningene fikk. Avvisning av saken på grunn av manglende rettslig interesse var således ikke uforenlig med retten til domstolsbehandling i artikkel 6 nr. 1.

Til toppen