Minerydder - ansettelsesforhold

09.11.2001, 2000/1241, sivil sak, anke

Arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 1 a

Gaute Ringvold (advokat Kjetil Edvardsen) mot Norsk Folkehjelp (advokat Arne Meltvedt)

Dommere: Rieber-Mohn, Flock, Gussgard, Oftedal Broch, Dolva

Gaute Ringvold var i perioden 1996-1998 knyttet til Norsk Folkehjelp som minerydder i Bosnia. Ansettelsesforholdet var basert på flere midlertidige kontrakter, som hadde en klausul om plikt for arbeidstakeren til å organisere seg i et LO-forbund, fortrinnsvis Handel og kontor. Ved utløpet av den siste arbeidskontrakten i 1998 ble Ringvold varslet om at det ikke var aktuelt med forlengelse, da han ikke ble ansett kvalifisert for de mineryddingsoppgaver som deretter foresto.

Ringvold gikk da til sak mot Norsk folkehjelp. Byrettens flertall - meddommerne - kom til at de midlertidige arbeidskontraktene var ugyldige, og at Ringvold hadde krav på erstatning. En enstemmig rett fant organisasjonspliktklausulen gyldig. Lagmannsretten kom til at de tidsbegrensede kontrakter var gyldige, at Ringvold hadde rettslig interesse i å få prøvet organisasjonspliktklausulens gyldighet, og at klausulen var gyldig. Høyesterett fant den midlertidige ansettelse gyldig etter arbeidsmiljølovens § 58 A nr. 1 a), selv om det var enighet mellom partene om at internasjonal minerydding er en del av Norsk Folkehjelps ordinære arbeidsoppgaver. Mineryddingen ble ansett å ha vesentlige særtrekk som begrunnet unntak fra den klare hovedregel i § 58 A nr. 1 a). Denne regel kan ikke forstås slik at den stilles som et absolutt vilkår for å godkjenne tidsbegrenset ansettelse, at arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten. Etter dette opphørte Ringvolds ansettelse i Norsk Folkehjelp i 1998. Likevel fant Høyesterett at han hadde en aktuell rettslig interesse i å få avklart gyldigheten av organisasjonspliktklausulen, jf. tvistemålslovens § 54. Det var en nærliggende mulighet for at Ringvold påny ville søke engasjement som minerydder i Norsk Folkehjelp, og gyldighetsspørsmålet var av prinsipiell interesse. Høyesterett kom deretter til at organisasjonspliktklausulen måtte anses ugyldig etter arbeidsmiljølovens § 55 A. Det ble i den forbindelse vist til Rt. 2001 side 248 (Olderdalen), der det ble funnet avgjørende for gyldighetsspørsmålet om en klausul om å være uorganisert var "egnet til å få frem opplysninger om hvorvidt en søker er eller ikke er organisert". På samme måte som klausulen i den saken ble ansett stridende mot § 55 A og prinsippet om den positive organisasjonsfrihet, ble klausulen i nærværende sak funnet i strid med bestemmelsen og prinsippet om den negative organisasjonsfrihet, dvs. retten til å være uorganisert. Selv om organisasjonspliktklausulen ikke ble håndhevet av Norsk Folkehjelp, var partene enige om at den var reell, og den ble forevist Ringvold før ansettelsen. Det ble bemerket at det resultat som fulgte av den forståelse av § 55 A som Høyesterett her ga uttrykk for, også hadde støtte i Den Europeiske Sosialpakt (ESP) artikkel 5, slik denne var forstått i Ekspertkomiteens uttalelser.

Til toppen