Narkotika og helerier

05.12.2001, 2001/822, straffesak, anke

Straffeloven § 64 første ledd

A (advokat Odd Rune Torstrup) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Tormod Haugnes)

Dommere: Skoghøy, Matningsdal, Gussgard, Oftedal Broch, Aasland

Saken gjaldt straffutmåling for narkotikaforbrytelser og helerier. Det sentrale spørsmål var om bestemmelsen om etterskuddsdom i straffeloven § 64 første ledd kom til anvendelse.

Ved dom av Gulating lagmannsrett 7. juni 2001 var A dømt til to års fengsel for overtredelser av bl.a. straffeloven § 162 første og annet, jf. femte ledd (oppbevaring av ca. 144 gram amfetamin med styrkegrad på 35 %) og § 317 første og tredje ledd første og annet punktum (helerier mht. en betydelig mengde gullgjenstander). Dommen var avsagt som etterskuddsdom i forhold til dom av Gulating lagmannsrett av 26. september 2000. I denne dommen var domfelte dømt til fengsel i ett år og seks måneder for overtredelse av bl.a. straffeloven § 162 første og annet, jf. femte ledd (oppbevaring av 200 gram amfetamin med en renhetsgrad på mellom 45 og 80 %). De forhold som ble pådømt ved lagmannsrettens dom av 7. juni 2001, var begått i tidsrommet 30. mai-20. juli 2000. Den ankesak som ble avgjort av lagmannsretten 26. september 2000, ble pådømt av byretten 23. mars 2000. Lagmannsretten la i dommen av 7. juni 2001 til grunn at straffeloven § 64 første ledd kom til anvendelse, men at det måtte betraktes som en skjerpende omstendighet at forholdene var begått etter byrettens dom i den første saken. Dette er i samsvar med det syn Høyesterett bygde på i Rt. 2000 side 1611. Høyesterett kom enstemmig til at § 64 første ledd ikke kommer til anvendelse i tilfeller hvor de forhold saken gjelder, er begått etter domsavsigelsen i herreds- eller byretten, men at det - på samme måte som når domfelte gjør seg skyldig i en straffbar handling etter at en tidligere dom er blitt rettskraftig - ved straffutmålingen må tas hensyn til den samlede soningstid. Før to instans-reformen var det en hevdvunnen oppfatning at i tilfeller hvor det var begjært fornyet behandling, kom § 64 første ledd til anvendelse på handlinger som var begått før dom var avsagt i lagmannsretten, mens skjæringstidspunktet ved anke til Høyesterett derimot var avsigelsen av dom i herreds- eller byretten. Ved to instans-reformen ble fornyet behandling erstattet med fullstendig anke til lagmannsretten, men etter Høyesteretts oppfatning kunne den løsning som tidligere var lagt til grunn for fornyet behandling, ikke overføres til fullstendig anke. Høyesterett viste bl.a. til at dersom domfelte ved fullstendig anke skulle kunne påberope § 64 første ledd, ville han etter dom i herreds- eller byretten kunne begå nye straffbare handlinger i tillit til at de bare i begrenset utstrekning ville føre til økt straff. Det ville også føre til en urimelig forskjellsbehandling mellom ulike grupper av domfelte dersom tiltalte ved fullstendig anke skulle nyte godt av § 64 første ledd, men ikke ved begrenset anke. Selv om den straff på to års fengsel som lagmannsretten hadde fastsatt i den foreliggende sak, ble sett i sammenheng med dommen av 26. september 2000, var straffen etter Høyesteretts oppfatning ikke for streng.

Til toppen