Om adgang for domstolen til å treffe realitetsavgjørelse ved ugyldig forvaltningsvedtak

22.08.2001, 2000/1298, sivil sak, kjæremål

Tvistemålsloven § 435 nr. 1 og trygderettsloven § 23

Jan Bådsvik (advokat Håkon Helle) mot Staten v/Rikstrygdeverket (Regjeringsadvokaten v/advokat Thomas K. Svensen)

Dommere: Oftedal Broch, Rieber-Mohn, Utgård, Bruzelius, Lund

Saken gjaldt spørsmålet om domstolene ved prøvelse av forvaltningsvedtak har kompe-tanse ikke bare til å avgjøre om et vedtak er ugyldig, men også til å gi dom for det underliggende kravet, dersom det gjelder et lovbundet forvaltningsvedtak uten innslag av fritt skjønn. Konkret gjaldt saken hvorvidt en person som hadde fått innvilget 50 % uførepensjon, under domstolprøvelsen av vedtaket kunne kreve dom for at han hadde rett til 100 % uførepensjon. Det skjønn som skal utøves i disse saker, er et rettsanvendelsesskjønn, som domstolene fullt ut kan prøve.

Domstolkontrollen med forvaltningen har utviklet seg gjennom domspraksis, som således både er hjemmel for domstolkontrollen og avgjørende for dens omfang, der det ikke er gitt spesielle lovregler som i tvistemålsloven § 482 og skattebetalingsloven § 48 nr. 6. En gjennomgang av praksis viser - med unntak for ytterst få og spesielle tilfeller - at domstolene ikke har gitt dom for den underliggende realitet. Ordlyden i tvistemålsloven § 435 nr. 1 og trygderettsloven § 23, som taler om "lovmessigheten" av avgjørelsen og om å "prøve lovligheten" av Trygderettens avgjørelser, peker i samme retning. Heller ikke forarbeidene inneholder antydning om mulighet for søksmål om vedtakets realitet. Reelle hensyn trekker i samme retning. Forvaltningen er gjennom erfaring og faglig kompetanse best plassert til å vurdere hva vedtakets innhold skal være. Det store antall saker i forvaltningen sikrer enhetlige avgjørelser. Domstolene er best egnet til å foreta en etterfølgende kontroll. Særlig gjelder dette når rettsanvendelsesskjønnet er sammensatt og avhengig av sakkyndighet domstolene ikke besitter. En nokså enstemmig teori har på den annen side gitt uttrykk for at domstolene må kunne avsi dom for realiteten ved de strengt lovbundne forvaltningsakter. Ingen av forfatterne foretar imidlertid noen nærmere analyse av spørsmålet, og det kan i flere tilfeller være uklart hva de har lagt i begrepet "lovbundne forvaltningsakter". Det er etter dette ikke grunnlag i tradisjonell norsk rett for en generell regel om at domstolene ved lovbundne vedtak kan gi dom for realiteten. Det ble likevel ikke utelukket at domstolene bør ha adgang til å gi realitetsdom i helt spesielle tilfeller, for eksempel der noe annet ville være unødig formalisme eller der et forvaltningsorgan mot formodning ikke innretter seg lojalt etter en domstolsavgjørelse. Høyesterett anså ikke at EMK artikkel 6 nr. 1 satte krav om realitetsavgjørelse ved kontroll av forvaltningsvedtak.

Til toppen