Opplesning av en politiforklaring fra et vitne som uteble fra hovedforhandlingen

11.01.2001, sak nr. 2000/847, straffesak, anke

Straffeprosessloven § 297 og EMK artikkel 6.

A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Arild Dommersnes)

Dommere: Rieber-Mohn, Tjomsland, Stang Lund, Utgård, Gjølstad

A ble dømt til tre års fengsel for en rekke straffbare forhold i Stavanger byrett, derunder for overtredelse av straffelovens § 229 annet straffalternativ, jf. § 232. Domfellelsen gjaldt nedslagning av en mann i Stavanger sentrum. For byretten ble domfeltes tidligere samboer et sentralt vitne for påtalemyndigheten. Et annet angivelig øyevitne - B - uteble uten gyldig forfall fra hovedforhandlingen.

Etter anke ble domfellelsen for denne legemsbeskadigelsen undergitt en ny behandling for lagmannsretten. Igjen uteble vitnet B til tross for at han var lovlig innkalt. Det lyktes ikke politiet å pågripe ham etter at lagmannsretten hadde besluttet at det skulle skje. Etter begjæring fra aktor besluttet da lagmannsretten - med fire mot tre stemmer - at Bs politiforklaring "tillates opplest.". A ble i lagmannsretten dømt til fengsel i 2 år og 6 måneder. En meddommer stemte for frifinnelse. A anket til Høyesterett over saksbehandlingen idet han blant annet anførte at det var feil av lagmannsretten å tillate opplesning av Bs politiforklaring, da denne var av sentral betydning som bevis. Høyesterett tok anken til følge og slo fast at spørsmålet om det var en saksbehandlingsfeil av lagmannsretten å tillate politiforklaringen opplest, må løses på grunnlag av straffe-prosess-lovens § 297 første ledd slik denne bestemmelse er forstått i lyset av prinsippet om "fair trial" i EMK art. 6. Det ble vist til at det foreligger en omfattende høyesterettspraksis som fastslår at det vil være et vesentlig moment for opplesningsadgangen hvilken betydning politiforklaringen har som bevis. Med dette som rettesnor konstaterte Høyesterett at allerede domspremissene til lagmanns-rettens flertall viste at det ble lagt vekt på Bs politiforklaring, som uavhengig av forklaringen fra domfeltes tidligere samboer, hadde gitt en tilsvarende fremstilling av hendelsesforløpet. Som sådan var den et betydningsfullt bevis. Høyesterett pekte også på at påtalemyndigheten ikke kunne presentere dens sentrale innhold for retten ved indirekte bevisføring i form av gjengivelse av hva B fortalte til den første politimannen på åstedet den kvelden voldsutøvelsen skjedde. Det ville representere en omgåelse av opplesningsforbudet. Høyesterett fant at det er en reell mulighet for at opplesningen av Bs politiforklaring har hatt en utslagsgivende betydning i den samlede bevisbedømmelse, og at den således fremstilte seg som et viktig og kanskje nødvendig bevis. Ved å tillate opplesning av denne forklaring, avskar lagmannsretten domfelte fra å stille B oppklarende spørsmål, som det kunne være et særlig behov for i denne saken, blant annet fordi han uten gyldig forfall uteble fra begge hovedforhandlingene, og fordi han fra først av selv var utpekt som gjerningsmann og løp fra åstedet. Høyesterett konkluderte på denne bakgrunn med at det var en saksbehandlingsfeil å tillate opplesning av politiforklaringen, og at denne feil måtte lede til opphevelse av lagmannsrettens dom. Det ble fastsatt en straff av to års fengsel for de forhold A var endelig domfelt for i byretten.

Til toppen