Orderud-saken

06.07.2001, 2001/855, straffesak, kjæremål

Strl. § 233, § 227, straffeprosessloven § 172

Veronica Orderud, Kristin Kirkemo Haukeland, Per Kristian Orderud mot Den offentlige påtalemyndighet

Dommere: Lund, Matningsdal, Utgård

Saken gjelder varetektsfengsling etter straffeprosessloven § 172 før ankeforhandling for lagmannsrett.

Per Kristian Orderud, Veronica Orderud og Kristin Kirkemo Haukeland ble ved Nes herredsretts dom av 22. juni 2001 dømt til 21 år fengsel for medvirkning til overlagt drap på Kristian Orderud, Marie Orderud og Anne Orderud Paust, jf. straffeloven § 233. De drepte var Per Kristian Orderuds foreldre og søster. Kristin Kirkemo Haukeland ble i tillegg funnet skyldig i ett tilfelle av trusler, jf. straffeloven § 227. Dommen, som er enstemmig, er anket på grunnlag av bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Umiddelbart etter domsavsigelsen ble de tiltalte pågrepet. Nedre Romerike forhørsrett avsa 25. juni 2001 kjennelse hvoretter de med hjemmel i straffeprosessloven § 172, jf. § 170 a, jf. § 185 ble varetektsfengslet til 20. august 2001 kl. 14.00. De tiltalte påkjærte kjennelsen på stedet. Med hjemmel i domstolsloven § 38 ble kjæremålet overført fra Eidsivating lagmannsrett til behandling i Borgarting lagmannsrett. Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 28. juni 2001 hvor kjæremålene ble forkastet. Lagmannsrettens avgjørelse er truffet under dissens. De tiltalte har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Forsvarerne har inngitt støtteskriv. Advokat Sulland har på vegne av Veronica Orderud i hovedsak anført: Lagmannsretten har tolket straffeprosessloven § 172 uriktig ved å legge til grunn at den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 5 nr. 3 ikke er anvendelig i denne saken, og når retten på denne bakgrunn fastslår at praksis fra Menneskerettsdomstolen (EMD) vedrørende krenkelser av EMK artikkel 5 nr. 3 er uten betydning med hensyn til om fengsling vil være konvensjonsstridig. Det vises til at konvensjonen skal undergis en dynamisk tolking, og at det ikke er slik at vilkår som formelt er utviklet i domstolens praksis i tilknytning til en bestemmelse, ikke er relevant ved tolkingen av andre bestemmelser. De vilkår som oppstilles i praksis etter EMK artikkel 5 nr. 3, er også godt begrunnet ved rettshåndhevelsesarrest etter fellende dom i førsteinstans. Straffeprosessloven § 172 sondrer ikke mellom situasjonen før og etter fellende dom. Det må således også på dette tidspunktet vurderes om det er behov for rettshåndhevelsesarrest. De vilkår EMD har oppstilt i forhold til EMK artikkel 5 nr. 3 må på denne bakgrunn også være relevante i denne saken. Det vises også til Ot.prp. nr. 81 (1999-2000) s. 13. Videre anføres at lagmannsretten ikke har foretatt den brede helhetsvurderingen som skal foretas etter straffeprosessloven § 172 når retten har foretatt en isolert vurdering av de tiltaltes interesser i tilknytning til § 170 a. Lagmannsretten har dermed ikke vurdert den kumulative effekten av de forhold som taler mot fengsling. Dette må anses som uriktig lovtolking. Lagmannsretten har også tolket straffeprosessloven § 172 uriktig med hensyn til hvilke hensyn som er relevante ved vurderingen. Endelig anføres det at det er uriktig lovtolking når retten legger til grunn at det er tilstrekkelig at en løslatelse er egnet til å skape en allmenn reaksjon. Subsidiært anføres det at lagmannsrettens begrunnelse ikke er tilstrekkelig til å prøve lovtolkingen. Advokat Sulland har på vegne av Veronica Orderud bedt om at hun løslates, subsidiært at lagmannsrettens kjennelse oppheves. Advokat Schiøtz har på vegne av Per Kristian Orderud i hovedsak anført: Det er uriktig lovanvendelse at lagmannsretten ikke i tilstrekkelig grad knytter drøftelsen opp mot motivene til § 172, hvor det forutsettes at individuelle hensyn i seg selv kan medføre at bestemmelsen ikke skal anvendes. Videre vises det til advokat Sullands begrunnelse for at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven § 172 uriktig når den har kommet til at praksis fra EMD vedrørende EMK artikkel 5 nr. 3 ikke får anvendelse. De momentene som fremgår av domstolens praksis må inngå i totalvurderingen etter straffeprosessloven § 172. Det er uriktig når det kan synes som om lagmannsretten har lagt til grunn at det er vanntette skott mellom straffeprosessloven § 172 og § 170 a. Den siste bestemmelsen er kun et supplerende tilleggsvilkår etter at man har tatt stilling til særhjemmelen for fengsling. For øvrig anføres at lagmannsretten ikke har tatt hensyn til sakens spesielle karakter, og de sterke hensyn som tilsier forsiktighet ved anvendelsen av § 172. Lagmannsrettens skjønn etter § 172 er vesentlig for snevert ved at de individuelle hensyn ikke i tilstrekkelig grad er ivaretatt. Subsidiært anføres det at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull. Advokat Schiøtz har på vegne av Per Kristian Orderud nedlagt prinsipal påstand om at Per Kristian Orderud løslates, subsidiært at lagmannsrettens kjennelse oppheves. Advokat Veum har på vegne av Kristin Kirkemo Haukeland i hovedsak anført: Lagmannsretten har tolket straffeprosessloven § 172 uriktig når retten ikke har anvendt EMK artikkel 6 som tolkingsfaktor. Prosessen mot henne må etter en helhetsvurdering være rettferdig for at det ikke skal foreligge en krenkelse av EMK artikkel 6. Det er da uriktig når lagmannsrettens flertall vurderer fengslingen isolert, uten å vurdere dens betydning for tiltaltes muligheter til en rettferdig rettergang. Skyldspørsmålet skal vurderes på ny, og en fengsling vil kunne påvirke lagretten negativt. Dette gjelder særlig når man tar hensyn til den negative medieomtalen saken har fått for Kirkemo Haukeland. En fengsling vil også vanskeliggjøre hennes mulighet til aktivt å forberede sitt forsvar, og vil også kunne forrykke styrkeforholdet mellom tiltalte og påtalemyndigheten under ankeforhandlingen. Subsidiært anføres det at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull. Advokat Veum har på vegne av Kristin Kirkemo Haukeland nedlagt påstand om at hun løslates, subsidiært at lagmannsrettens kjennelse oppheves. Påtalemyndigheten har overfor retten på telefon vist til lagmannsrettens kjennelse og påstår kjæremålet forkastet. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålene er videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 nr. 2 og 3. Tolking av konvensjon er også "tolking av en lovforskrift" som kan prøves. Mye av det som er anført, retter seg i realiteten mot lagmannsrettens konkrete lovanvendelse og vurderingen av om fengsling bør skje. Dette kan utvalget ikke prøve. Innledningsvis bemerkes at det er enighet om at Nes herredsretts dom innebærer at det kvalifiserte mistankekravet i straffeprosessloven § 172 er oppfylt. Kjæremålene retter seg mot tolkingen av bestemmelsen sammenholdt med de begrensningene som følger av EMK. Det er anført at lagmannsretten har tolket EMK artikkel 5 nr. 3 uriktig når den uttaler at "denne bestemmelsen ikke er anvendelig i denne sak der fengslingen i tilfelle skjer etter domfellelse og derfor faller inn under artikkel 5 nr. 1 a)". Denne anførselen kan ikke føre fram idet lagmannsrettens tolking er i samsvar med EMDs praksis. Av den følger det at frihetsberøvelse etter dom i første instans omfattes av artikkel 5 nr. 1 a og ikke av artikkel 5 nr. 1 c, jf. EMDs dommer i sakene Wemhoff mot Østerrike, 1968, Serie A på side 23-24 under avsnitt 9 og B mot Østerrike, 1990, Serie A nr. 175 avsnitt 39 og 40. Dette gjelder uavhengig av om dommen er anket eller ikke, og selv om frihetsberøvelsen etter norsk rett regnes som varetekt og ikke som soning. Det er dermed artikkel 6 nr. 1 og ikke artikkel 5 nr. 3 som kommer til anvendelse - noe kjæremålsutvalget har slått fast i flere tidligere avgjørelser, jf. blant annet Rt. 2000 side 1319 med videre henvisninger. Spørsmålet er således om lagmannsretten har feiltolket EMK artikkel 6 nr. 1. EMDs praksis vedrørende rettshåndhevelsesarrest i tilknytning til artikkel 5 nr. 3 er imidlertid også relevant ved tolkingen av artikkel 6 nr. 1. EMD har i flere saker, som gjelder rettshåndhevelsesarrest før dom i første instans og da artikkel 5 nr. 3 får anvendelse, tatt stilling til bruken av rettshåndhevelsesarrest etter artikkel 144 i den franske straffeprosesslov. Vilkåret er her at fengsling "is necessary to preserve public order". I saken Letellier mot Frankrike, 1991, Serie A nr. 207 avsnitt 51 heter det: "The Court accepts that, by reason of their particular gravity and public reaction to them, certain offences may give rise to a social disturbance capable of justifying pre-trial detention, at least for a time. In exceptional circumstances this factor may therefore be taken into account for the purposes of the Convention, in any event in so far as domestic law recognises ... the notion of disturbance to public order caused by an offence. However, this ground can be regarded as relevant and sufficient only provided that it is based on facts capable of showing that the accused's release would actually disturb public order. In addition detention will continue to be legitimate only if public order remains actually threatened; its continuation cannot be used to anticipate a custodial sentence." Dette standpunktet er gjentatt i senere avgjørelser, jf. EMDs dommer i sakene Kemmache mot Frankrike, 1991, Serie A nr. 218 avsnitt 52, Tomasi mot Frankrike, 1992, Serie A nr. 241 avsnitt 91 og I.A. mot Frankrike, RJD 1998 side 2951 avsnitt 104. Disse generelle bemerkningene må ses i sammenheng med EMDs konkrete begrunnelse for hvorfor det forelå brudd på EMK artikkel 5 nr. 3. I saken Letellier heter det at retten hadde vurdert "... the need to continue the deprivation of liberty from a purely abstract point of view, taking into consideration only the gravity of the offence." Og i avsnitt 52 heter det at retten "... ought in their subsequent judgments to have stated in a more clear and specific, not to say less stereotyped, manner why they considered it necessary to continue the pre-trial detention." Tilsvarende begrunnelser for konvensjonsbrudd finner man i de øvrige avgjørelsene. De aktuelle sakene viser at bruk av rettshåndhevelsesarrest ikke i seg selv er i strid med EMK. På den annen side er det ikke tilstrekkelig å begrunne rettshåndhevelsesarrest med at man står overfor en alvorlig forbrytelse. Det må vurderes konkret om det er tilstrekkelig grunn til å varetektsfengsle siktede. For øvrig peker utvalget på at den franske bestemmelsen ikke synes å kreve slik kvalifisert mistanke som straffeprosessloven § 172. I vår sak foreligger det en fellende dom i første instans, hvor bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet er anket til lagmannsretten. Selv om det da er artikkel 6 nr. 1 som kommer til anvendelse, må de begrensningene EMD har oppstilt for bruk av rettshåndhevelsesarrest anvendes tilsvarende. Dette er også i samsvar med kjæremålsutvalgets praksis, jf. blant annet Rt. 1998 side 674 hvor det heter: "Selv om grunnvilkårene er oppfylt, skal det skje en nærmere vurdering av om bestemmelsen skal anvendes. At det foreligger en dom i straffesaken og at det i alminnelighet er uheldig at domfelte løslates for senere å bli satt inn igjen til soning, vil kunne være et vesentlig moment i en slik fengslingssak ... Men dette er ikke - uten hensyn til de øvrige omstendigheter i saken - ubetinget avgjørende for fengslingsspørsmålet. Spørsmålet må vurderes i en bredere sammenheng ut fra de samfunnsmessige behov og rettshåndhevelseshensyn som ligger bak bestemmelsen, og også varetektstidens lengde mv kan ha betydning." Dette er også fulgt opp i senere avgjørelser, jf. Rt. 2000 side 1664 og Rt. 2000 side 1905. Om bruk av straffeprosessloven § 172 i vår sak uttaler lagmannsretten at: "... det ikke [kan] kreves konkrete bevis for at en løslatelse vil vekke reaksjoner ved at det har reist seg et krav om dette i befolkningen. Det vises til Rt. 1997 side 1739 der det ikke ble ansett nødvendig at det kan påvises en konkret og nærliggende fare for at en eventuell løslatelse vil medføre en allmenn reaksjon. Flertallet legger til grunn at det kravet som må stilles i nærværende sak, er at en løslatelse av de tiltalte nå er egnet til å skape en slik reaksjon, på tross av at de tidligere har vært på frifot." Dette utsagnet må ses i sammenheng med lagmannsrettens konkrete begrunnelse for varetektsfengsling. Før sitatet foran heter det: "Det dreier seg om et rått og brutalt drap på Per Kristian Orderuds nærmeste slektninger utført med overlegg og etter lengre tids forberedelser ... Drapene var en rystende begivenhet ikke bare i de dreptes nærmiljø, men også i landet ellers ... Det er utvilsomt at trippeldrapet på Orderud i utgangspunktet er egnet til å skape en slik reaksjon blant allmennheten som bestemmelsen tar sikte på å motvirke. Den reaksjon det er tale om vil nok i første rekke være knyttet til allmennhetens tillit til rettshåndhevelsen og den alminnelige oppfatning om at de tiltalte som nå er dømt, ikke bør være på frifot lenger, og i mindre grad til utrygghet med hensyn til situasjonen dersom de ikke blir fengslet. Men også dette er klart forhold som faller inn under de hensyn fengslingsbestemmelsen tar sikte på å ivareta." Videre heter det etter det først gjengitte sitatet: "Flertallet legger til grunn at det ikke har vakt særlige reaksjoner blant allmennheten at de tiltalte har vært på frifot frem til hovedforhandlingen. Det som er nytt i saken er Nes herredsretts fellende dom av 22 juni 2001. Det må da vurderes hvilken betydning dommen har for spørsmålet om å gjeninnsette de tiltalte i varetekt. Det har lenge vært kjent at Per og Veronica Orderud og Kristin Kirkemo Haukeland har vært mistenkt, siktet og tiltalt for medvirkning til overlagt drap. Det har videre vært kjent at det ikke forelå tilståelser eller tekniske bevis som knyttet noen av dem direkte til drapshandlingene. Det er på denne bakgrunn naturlig at allmennheten hadde en avventende holdning. Det har nå vært gjennomført en hovedforhandling i Nes herredsrett over ni uker som er vel kjent gjennom en bred mediedekning. Herredsretten har enstemmig kommet til at de tiltalte er skyldige etter tiltalen. Dette forholdet setter saken i et helt nytt lys. De hensyn som normalt taler for rettshåndhevelsesarrest, er at folk ser at det skjer noe umiddelbart etter en alvorlig forbrytelse. Etter flertallets syn gjør tilsvarende hensyn seg gjeldende når det nå foreligger en enstemmig, fellende dom." Lagmannsretten kan synes å ha gitt uttrykk for en uriktig oppfatning når den uttaler at den ikke kan se at EMDs dommer vedrørende Frankrikes bruk av rettshåndhevelsesarrest "får noen betydning for nærværende sak med hensyn til spørsmålet om fengsling vil være konvensjonsstridig slik at de tiltalte av den grunn har et krav på å bli løslatt". Avgjørende er imidlertid at disse sitatene lest i sammenheng, viser at lagmannsrettens avgjørelse ikke er basert på at det er videre adgang til å anvende rettshåndhevelsesarrest enn det som følger av EMDs praksis. For EMD synes det som nevnt å ha vært avgjørende at de franske domstolene ikke hadde foretatt noen konkret vurdering om det var tilstrekkelig grunn til rettshåndhevelsesarrest i de aktuelle sakene, og ikke at det kreves noen "konkret og nærliggende fare for at eventuell løslatelse vil medføre en allmenn reaksjon". I advokat Sullands støtteskriv anføres det videre at lagmannsrettens lovtolking er uriktig når retten, etter å ha konstatert at saken "ligger i kjerneområdet for anvendelse av straffeprosessloven § 172", uttaler: "Når det da er fastslått med slik kvalifisert grad av sannsynlighet som kreves etter bestemmelsen at de tiltalte er skyldige, må det vurderes om det foreligger forhold som medfører at varetektsfengsling blir å anse som uforholdsmessig og om det ellers er grunn til å ta fengslingsbegjæringen til følge, jf. straffeprosessloven § 170a. I denne siste vurderingen inngår også det skjønnsmessige moment som ligger i at fengsling ikke er obligatorisk, men "kan" besluttes dersom vilkårene ellers er til stede." Ved dette skal lagmannsretten, ifølge advokat Sulland, ikke ha foretatt "den skjønnsmessige helhetsvurdering som strpl. § 172 gir anvisning på", og lagmannsretten skal ha foretatt en "isolert vurdering av de siktedes interesser i tilknytning til § 170 a" som ikke har blitt tillagt vekt "i den skjønnsmessige helhetsvurdering etter § 172". Dermed skal vurderingstemaet etter § 172 ha blitt for snevert - noe som anføres å være uriktig lovtolking. Tilsvarende er også anført i advokat Schiøtz' støtteskriv. Denne anførselen kan klart ikke føre fram. Det er riktig at det må foretas en helhetsvurdering hvor de samfunnsmessige behov for varetektsfengsling veies mot personlige forhold mv. Det er nettopp det lagmannsretten har gjort. Om denne helhetsvurderingen foretas i relasjon til "kan"-bestemmelsen i § 172 eller i forhold til § 170 a er, som understreket i advokat Veums støtteskriv, ikke avgjørende. Det vesentlige er at helhetsvurderingen er foretatt - ikke hvilken bestemmelse den er knyttet til. Det som for øvrig anføres i advokat Sullands støtteskriv om lagmannsrettens anvendelse av straffeprosessloven § 172 gjelder i realiteten lagmannsrettens konkrete lovanvendelse som utvalget ikke kan prøve, og som det dermed heller ikke finner grunn til å kommentere. For så vidt gjelder anførselen i advokat Schiøtz' støtteskriv om at det er feil i lagmannsrettens lovanvendelse ved at retten i for liten utstrekning skal ha lagt vekt på hva som har kommet til uttrykk i forarbeidene om anvendelsen av § 172, bemerkes: Som det fremgår ovenfor kan ikke kjæremålsutvalget se at lagmannsretten har tolket § 172 eller EMK uriktig. Når retten dessuten har foretatt den helhetsvurderingen som skal foretas, er det irrelevant i hvilken utstrekning den uttrykkelig har vist til forarbeidene. Utvalget vil likevel peke på at det fremgår uttrykkelig at lagmannsretten var kjent med bakgrunnen for bestemmelsen, og lagmannsretten har dessuten sitert utdrag fra forarbeidene til den någjeldende straffeprosessloven. Denne anførselen kan dermed klart ikke føre fram. I advokat Veums støtteskriv er det særlig anført at fengsling av Kristin Kirkemo Haukeland etter at det foreligger dom i første instans vil være i strid med kravet i EMK artikkel 6 nr. 1 om "rettferdig ... rettergang". I denne sammenheng uttales det at "Det er en helhetsvurdering som skal foretas. Det kan ikke være riktig rettsanvendelse å vurdere fengslingsspørsmålet isolert, slik lagmannsrettens flertall gjør, uten å vurdere hvilken betydning avgjørelsen av fengslingsspørsmålet vil ha for tiltaltes mulighet til å oppnå en rettferdig rettergang, når man ser hen til hva som ellers er passert i saken." I tilknytning til dette er det vist til den særlig negative medieomtalen Kirkemo Haukeland skal ha fått, og at fortsatt varetektsfengsling kan forsterke den negative effekten av presseomtalen og redusere mulighetene for at hun får en rettferdig behandling i lagmannsretten. Når lagmannsretten har unnlatt å vektlegge EMK artikkel 6 som tolkingsfaktor i forhold til §172, er dette momentet ikke vurdert. Det foreligger dermed uriktig tolking av lovforskrift. Om betydningen av artikkel 6 uttaler lagmannsretten: "Det bemerkes spesielt at fengsling ikke kan sees å komme i konflikt med artikkel 6 som setter krav til rettferdig rettergang ("fair trial"), noe som er antydet av Kristin Kirkemo Haukelands forsvarer, ... Fengslingen kan ikke sees å gjøre noe inngrep i de tiltaltes adgang til å fremføre sitt forsvar i ankesaken, og det kan heller ikke sees at en anvendelse av straffeprosessloven § 172 generelt sett medfører at lagrettens medlemmer ikke kan anses upartiske slik bestemmelsen krever." Sitatet viser at anførselen er vurdert, og utvalget kan ikke se at den bygger på noen uriktig lovtolking. Lagmannsrettens konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve. Heller ikke denne anførselen gir dermed grunnlag for opphevelse. I samtlige støtteskriv er det subsidiært anført at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av mangelfulle kjennelsesgrunner. Utvalget kan heller ikke se at det er grunnlag for denne anførselen. Lagmannsretten har foretatt en omfattende vurdering av om fengslingsbegjæringen skal tas til følge, og kjennelsen er ikke på noe punkt utilstrekkelig til at utvalget kan prøve lagmannsrettens lovtolking. Kjæremålene må etter dette forkastes. Kjennelsen er enstemmig. S L U T N I N G : Kjæremålene forkastes.

Til toppen