Skatterett - proforma

07.02.2001, Sak nr. 2000/949, sivil sak, anke

Skatteloven av 1911 § 58 og §59

Staten v/Hordaland fylkesskattekontor (advokat Per Sandvik) mot 1. Media Bergen AS og 2, Media Bergen Annonser AS (advokat Dag Steinfeld)

Dommere: Frisak, Oftedal Broch, Lund, Aarbakke, Dolva

Saken gjaldt gyldigheten av vedtak av Bergen overligningsnemnd 1. juli 1997. Spørsmålet var om en overdragelse av en aksjepost var proforma med virkning for beregning av personinntekt. Byretten fant at det var overveiende sannsynlig at aksjeoverdragelsen var proforma, mens lagmannsretten kom til motsatt resultat.

Media Bergen AS ble stiftet i 1990 med Ove Grønnevik som eneaksjonær. Senere samme år ble samtlige aksjer overdratt til Karsten Grønnevik, far til Ove Grønnevik. Ved avtale 24. mars 1992 solgte Karsten Grønnevik 35 % av aksjene i Media Bergen AS til sønnen Rune Grønnevik. Avtalen hadde sin bakgrunn i at familien ønsket å komme utenom delingsordningen, som var en del av skattereformen som ble satt i kraft fra og med 1992. Delingsordningen medførte at hvis Karsten Grønnevik eide alle aksjene, forelå vilkårene for å fastsette personinntekt av selskapets inntekter pga. identifikasjon med sønnen Ove Grønnevik, som var selskapets enestyre og daglig leder. Høyesterett tok utgangspunkt i at partenes privatrettslige disposisjoner skal legges til grunn for beskatningen, hvis de er reelle. En skattemessig tilpasning er i utgangspunktet tillatt, hvis avtalen er reell. Hvorvidt avtalen av 24. mars 1992 var reell eller proforma, var et bevisspørsmål, og svaret berodde på en totalvurdering av bevisene i saken, og hva som etter en samlet vurdering ble ansett som mest sannsynlig. Det ble videre uttalt at hvis ligningsmyndighetene finner grunn til å kreve nærmere opplysninger om privatrettslige disposisjoner som kan få skattevirkninger, må partene være forberedt på å gi nærmere dokumentasjon. Ikke minst gjelder det hvor partene, som i denne saken, er nærstående. Forsømmelse av opplysningsplikt kan tillegges betydning ved bevisbedømmelsen. Et viktig ledd i vurderingen av om avtalen var reell, var om de disposisjoner som ellers var foretatt, og den dokumentasjon som forelå, var formelt korrekt, og om avtalen hadde gitt seg utslag i rettigheter for Rune Grønnevik som var sentrale i en aksjonærposisjon. Avgjørende for Høyesteretts vurdering var håndteringen av aksjeutbyttet, da utbytteretten er et sentralt element i aksjonærposisjonen. Rune Grønnevik hadde til sammen i årene 1992-1995 mottatt kr 248 500 i utbytte, og utbetalingene hadde også gitt seg utslag i formuesfremgang i selvangivelsene. Til tross for atskillig rot og unøyaktighet i de avgitte selvangivelsene og annet, kom Høyesterett ut fra en samlet vurdering til at det var mest sannsynlig at avtalen om aksjeoverdragelse var reell. Overligningsnemndas vedtak var etter dette ugyldig, og lagmanns-rettens dom måtte stadfestes.

Til toppen