Utskriving fra tvungent psykisk helsevern

16.11.2001, 2001/621, sivil sak, anke

Psykisk helsevernloven § 3-3

A (advokat Lorentz Sravrum) mot Staten v/Sosial- og helsedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig)

Dommere: Bruzelius, Gussgard, Stang Lund, Utgård, Aasland

A har siden 18 års alder hatt et alvorlig alkoholproblem. Han har siden 1983 vært innlagt en rekke ganger etter lov om psykisk helsevern §§ 3 og 5. I 1986 drepte han sin lege under et sykebesøk. Han ble erklært sinnssyk og sikret i fem år. Kontrollkommisjonen opphevet i 1994 et vedtak om tvangsbehandling. Han ble på nytt innlagt med hjemmel i § 5 i 1996, og har siden vært tvangsinnlagt

Hans tilstand er diagnostisert som schizofreni, paranoid type med et kronisk forløp. Han er optimalt behandlet med antipsykotika. Han tvangsmedisineres ikke. A krevet i 1999 å bli utskrevet. A gikk til søksmål etter at kontrollkommisjonen hadde forkastet begjæringen. Saken har vært behandlet både av herreds- og lagmannsretten før den kom til Høyesterett. Tvangsvedtaket ble opprettholdt av begge de to tidligere instansene . Herredsretten avgjorde saken etter loven av 1961, mens lagmannsretten prøvet den etter 1999-loven § 3-3. Høyesterett kom til samme resultat som de to tidligere retter. Anken til Høyesterett gjaldt forståelsen av grunnvilkåret og tilleggsvilkåret fare for andres liv og helse. Det ble videre anført at lagmannsretten hadde tolket bestemmelsen i § 3-3 annet ledd om frivillig behandling feil. Dessuten var lagmannsrettens helhetsvurdering etter § 3-3 tredje ledd angrepet. I dommen uttales at det er tilstrekkelig for at grunnvilkåret "alvorlig sinnslidelse" skal være oppfylt, at vedkommende har en grunnlidelse i form av en paranoid psykose med et kronisk forløp. For vedtak om tvungen behandling kreves at det i tillegg konstateres at ett av lovens tilleggsvilkår er til stede, og at det er en sammenheng mellom den alvorlige sinnslidelsen og tilleggsvilkåret. Dessuten må frivillig behandling ha vært prøvd, og etter en helhetsvurdering må tvungen behandling anses å være til pasientens beste. Dommen inneholder uttalelser om tolkingen av farekriteriet, slik dette er utformet i 1999-loven. Faren må være reell og kvalifisert. Et tidsaspekt må trekkes inn ved vurderingen av den konkrete påregnelighet av faren. Videre tar dommen opp tolkingen av frivillighetskravet i annet ledd ved krav om utskriving fra tvungent psykisk helsevern. Det bemerkes at om vilkåret om frivillighet var oppfylt på innleggelsestidspunktet, taler de beste grunner for at spørsmålet om en pasient på nytt skal få prøve seg med et frivillig behandlings- og omsorgstilbud, må vurderes som et ledd i helhetsvurdringen etter tredje ledd. I relasjon til ordlyden i tredje ledd, slår dommen fast at det også skal finne sted en helhetsvurdering i de tilfellene hvor det er tale om fare for andres liv eller helse.

Til toppen