Erstatningsansvar for arbeidsgiver

17.12.2001, 2001/395, sivil sak, anke

Folketrygdloven 13-17

A (advokat Rune Lium) mot Selmer Skanska AS (advokat Knut Røstum)

Dommere: Bruzelius, Mæland, Utgård, Oftedal Broch, Tjomsland

Saken gjaldt spørsmålet om erstatningsansvar for en arbeidsgiver etter det ulovfestede objektive grunnlaget for en yrkessykdom som en arbeidstaker har pådratt seg gjennom sitt arbeid.

A var ansatt hos Selmer fra 1977 til 1997. Han arbeidet de første årene på tunnel- og damanlegg, og ble i der eksponert for støv og gasser. Høsten 1980 fikk han astmatiske plager. Plagene ble verre høsten 1981, og det ble konstatert en kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS). Plagene forverret seg gradvis, og i 1990 ble han 50 prosent sykemeldt. Han ble 100 prosent sykemeldt i 1997, og ble innvilget uføretrygd. Sykdommen ble godkjent som yrkessykdom likestilt med yrkesskade, og A er tilkjent ménerstatning etter folketrygdloven § 13-17. Sammenhengen mellom støveksponeringen på arbeidsplassen og KOLS ble først klarlagt på 1990-tallet. Yrkesskadeforsikringsloven fikk ikke anvendelse, jf. § 21, og hovedspørsmålet for Høyesterett var om arbeidsgiveren var erstatningsansvarlig etter de ulovfestede reglene om objektivt ansvar. Det var enighet om at de alminnelige vilkår for et ansvar på objektivt grunnlag var til stede. Spørsmålet i saken var om arbeidsgiver var ansvarsfri ut fra læren om at arbeidstaker ikke har krav på erstatning for skader som ligger innenfor den normale yrkesrisiko. Rettens flertall (3 dommere) kom til at Selmer var erstatningsansvarlig. To av dommerne viste til at læren om dette unntaket var blitt sterkt kritisert av den juridiske teori, og til at gjennomslagskraften for læren om "aksept av yrkesrisiko" var blitt kraftig svekket over siste halvdel av forrige århundre. Ut fra de hensyn som begrunner det ulovfestede objektive ansvar fant disse dommere det ikke tvilsomt, at arbeidsgiveren var nærmest til å bære ansvaret i det foreliggende tilfelle, og at et forbehold om ansvarsfrihet bør begrenses til de tilfelle hvor risikoen for skadeutslaget er så ordinær og typisk for arbeidet at arbeidstakeren har oppfordring til å innrette seg etter risikofaktorene. Da sammenhengen mellom yrkesrisikoen i saken og KOLS var ukjent på skadetidspunktet kunne arbeidstakeren ikke forholde seg til risikoen ved egne forebyggende tiltak, og unntaket kunne da ikke få anvendelse. En dommer, som sluttet seg til flertallets resultat, bygget på at anvendelsen av aksept av risikosynspunktet ved yrkesskade forutsatte at det dreiet seg om skader som skyldes en risiko som var kjent for arbeidstakeren, og fremhevet at arbeidstakeren ikke kunne sies å ha akseptert risikoen for å bli påført KOLS. Det forhold at det var kjent på skadetidspunktet at den samme påvirkning kunne føre til andre helseskader, kunne ikke føre til at arbeidstakeren skulle bære ansvaret for ukjente utslag. Denne dommeren tok ikke stilling til i hvilken utstrekning den tradisjonelle læren etter 1976 var i samsvar med det som da måtte anses som gjeldende rett. Mindretallet (2 dommere) mente at forarbeidene til lovendringen i 1976 viste klart at det forelå et slikt forbehold, og til at rettstilstanden ikke senere kunne anses endret før vedtakelsen av yrkesskadeforsikringsloven. Risikoen for utvikling av KOLS fremsto ikke som noen unaturlig eller unormal følge av arbeidet, og mindretallet mente det ville være en lite rasjonell og hensiktsmessig løsning å skille mellom kjente og ukjente utslag av en kjent risiko.

Til toppen