Arverett. Gjenlevendes råderett i uskifte

06.05.2004, HR-2004-00836-A, (sak nr. 2003/911), sivil sak, anke
Arveloven § 18 og 19
A (advokat Kristin Hegstad) mot B (advokat Johan Henrik Frøstrup)
Mitsem, Flock, Coward, Stang Lund og Gjølstad

Saken gjaldt råderetten i uskifte over en fast eiendom som førstavdøde hadde testamentert til en felles livsarving. Eiendommen var eid av ektefellene med en ideell halvpart hver. Førstavdøde - ektemannen - hadde testamentert eiendommen til deres sønn B. Etter arveloven § 11 første ledd kan skifteretten - om det blir krevet - bestemme at boet helt eller delvis skal skiftes. Noe slikt krav ble ikke fremmet, og eiendommen inngikk - som felleseiet for øvrig - i det uskiftede bo. Gjenlevende solgte deretter eiendommen til deres datter A. B har ikke gjort gjeldende at salget var et gavesalg, jf. arveloven § 19.

B nådde frem med sitt omstøtelseskrav i herredsretten og lagmannsretten. As anke til Høyesterett førte frem. Hovedspørsmålet dreide seg om forståelsen av arvel. § 18 første ledd, hvoretter gjenlevende har fri rådighet i levende live, men "med dei atterhald som særskilt er fastsette". B anførte at førstavdødedes testasjon var et slikt "atterhald". Høyesterett fant det klart at bestemmelsen sikter til de begrensningene i råderetten som følger av arvelovens uskiftekapittel. Gjenlevende hadde et ubetinget krav på å overta felleseiet uskiftet, og førstavdødes ensidige disposisjon kunne ikke innskrenke råderetten. B gjorde subsidiært gjeldende at overdragelsen stred mot en ulovfestet lojalitetsplikt; på dette grunnlaget hadde herredsretten og lagmannsretten omstøtt salget. B viste til at det er en slik lojalitetsplikt ved gjensidige testamenter, og at et tilsvarende prinsipp må gjelde ved uskifte. Høyesterett var uenig i dette. Ved uskifte ivaretas lojalitetshensynet av lovens egne bestemmelser, som ikke var brutt. Høyesterett ville ikke helt utelukket at disse bestemmelsene kan suppleres med en ulovfestet lojalitetsplikt. Men under enhver omstendighet kunne ikke salget karakteriseres som illojalt, idet den ene ektefelles syn på hvem som burde overta eiendommen ikke kunne gis høyere prioritet enn den annens.
Til toppen