Drap på stedatter. Spørsmål om tiltalte hadde gyldig forfall.

08.09.2004, HR-2004-01477-A (sak nr. 2004/525), straffesak, anke
straffeloven § 233 første ledd
A (advokat Berit Reiss-Andersen) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Kaia Strandjord)
Mitsem, Støle, Matningsdal, Bruzelius, Gussgard

A ble ved Trondheim tingretts dom av 7. november 2003 dømt til tolv års fengsel for forsettlig drap på sin stedatter. Hun anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Hovedforhandlingen i Frostating lagmannsrett ble berammet til 19. januar 2004. Forut for og innledningsvis under hovedforhandlingen ble det fremsatt en rekke utsettelsesbegjæringer, begrunnet i tiltaltes depresjon og spisevegring. Begjæringene ble ikke tatt til følge, likevel slik at saken ble utsatt med til sammen én uke. Tiltalte forlot rettssalen idet hun skulle påbegynne sin forklaring, og hovedforhandlingen ble avviklet uten hennes tilstedeværelse. A ble kjent skyldig også i lagmannsretten, og straffen ble fastsatt til fengsel i elleve år.

A påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken ble tillatt fremmet for spørsmålet om hun hadde hatt gyldig forfall. Det ble gjort gjeldende at saken skulle ha vært utsatt. Det dreide seg om en svært alvorlig sak, og selv om det ble lagt til grunn at hun ville ha forklart seg i samsvar med sine politiforklaringer - som ble tillatt opplest - var det av stor betydning for henne å få forklart seg muntlig. Anken til Høyesterett førte ikke frem. Høyesterett pekte på at tiltalte har rett og plikt til å være til stede under hovedforhandlingen. Men hvis A var i en slik tilstand at hun ikke kunne møte og ivareta sine interesser, skulle ankesaken ha vært utsatt. Det forholder seg imidlertid annerledes hvis det er en klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte kunne bebreides for at ankesaken måtte avgjøres uten hennes muntlige forklaring, på det grunnlag som for øvrig forelå. Etter en gjennomgang av hendelsesforløpet, fant Høyesterett at selv om tiltalte utvilsomt var både deprimert og avkreftet, var det ikke avgjørende holdepunkter for at hun var ute av stand til å møte. Under enhver omstendighet var det en klar sannsynlighetsovervekt for at hun kunne bebreides for at saken i det alt vesentlige måtte behandles uten at hun var tilstede. Retten hadde utsatt ankeforhandlingen fra 19. til 26. januar 2004, slik at hun fikk anledning til å ta imot behandling for den tilstand hun befant seg i, herunder ta til seg næring. Hennes vegring mot dette fremsto som en viljestyrt obstruksjon og kunne ikke - heller ikke i kombinasjon med at tiltalte var deprimert - føre til at saken måtte utsettes. Høyesterett pekte endelig på betydningen av at straffesaker ikke utsettes uten tvingende grunn. Så vel hensynet til tiltalte selv, til de fornærmede eller etterlatte, og til domstolenes avvikling av straffesakene begrunner dette. I dette tilfellet dreide det seg om en langvarig og omfattende ankeforhandling, initiert av tiltalte selv, og en utsettelse ville berøre en rekke aktører som hadde satt av tid til å møte. Det må kreves at også tiltalte bidrar til at slik sak kan avvikles som planlagt.
Til toppen