Erstatningskrav etter suspensjon av legelisens

08.09.2004, HR-2004-01487-A, (sak nr. 2003/1539), sivil sak
EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. Tolking av den tidligere legelov § 8
A (advokat Thomas Randby) mot Staten v/Helsedepartementet (Regjringsadvokaten v/advokat Fanny Platou Amble)
Stabel, Matningsdal, Gussgard, Mitsem og Gjølstad

A begynte som nyutdannet medisiner som turnuslege i juli 1997. I mai 1998 ble han pågrepet og varetektsfengslet for blant annet ransforsøk, vold mot politiet og bruk av narkotika. I desember 1998 ble han dømt til fengsel i fem måneder for forholdene. Påtalemyndigheten hadde nedlagt påstand om at han for en tid skulle fradømmes retten til å være lege som rettighetstap etter straffeloven § 29 nr 2. Denne påstanden ble ikke tatt til følge av retten. I februar 1999 traff Statens helsetilsyn vedtak om å suspendere As turnuslisens. Grunnlaget var de faktiske forholdene han var dømt for. Suspensjonen ble omgjort i januar 2000, etter at A hadde gått til søksmål mot staten. Han krevet deretter erstatning. Tingretten og lagmannsretten frifant staten.

Høyesterett kom enstemmig til at tilbakekall av legelisens ikke er straff i EMKs forstand. Legeloven - nå erstattet av helsepersonelloven - bygger på at leger er avhengige av tillit og derfor må ha offentlig tillatelse for å praktisere. Er man uskikket til å utøve yrket, blant annet på grunn av "atferd uverdig for en lege" får man ikke tillatelse, og inntrer slike forhold senere, kan tillatelsen tilbakekalles. Systemet er velkjent i europeisk rettstradisjon, og man er klart utenfor strafferettens domene. Spørsmålet om dobbeltforfølgning etter P 7-4 oppsto derfor ikke. Høyesteretts flertall kom til at heller ikke legeloven hindret tilbakekall etter straffedommen. Riktignok var det uttalelser i forarbeidene som kunne tyde på at en straffedom som tok standpunkt til rettighetstap, skulle hindre et senere administrativt tilbakekall på grunnlag av de samme faktiske forhold. Uttalelsene var imidlertid uklare. En slik begrensning hadde ingen støtte i lovteksten og ville være i strid med det system norsk rett ellers bygger på. Høyesteretts mindretall, to dommere, fant at forarbeidene klart tilsa at en straffedom skulle virke sperrende, og at disse uttalelsene ikke burde fravikes til skade for A. De stemte derfor for at staten var erstatningsansvarlig.
Til toppen