Ervervsmessig utukt - drift av campingplass

24.02.2004, HR-2004-00381-æA, (sak nr. 2003/920), straffesak, anke
Tidligere straffeloven § 206 annet ledd bokstav a, straffeloven § 202 første ledd bokstav b
A (advokat Per Flatabø), B (advokat Gunnar Nerdrum), C (advokat Erling O. Lyngtveit), D (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Stig-Ole Haug)
Matningsdal, Gussgard, Skoghøy, Stang Lund, Dolva

Saken har sin bakgrunn i driften av en campingplass på Skiippagurra i Tana kommune. I løpet av første halvdel av 1990-tallet hadde eieren av campingplassen kommet i kontakt med et russisk reisebyrå, Dedal Travel i Murmansk. Dette reisebyrået opprettet en bussrute forbi campingplassen og noen mil videre i retning Karasjok.

I 1998 inngikk A leieavtale for campingplassen, og straffesaken gjaldt driften av campingplassen i perioden 1. januar 1999 til 17. november 2000. Campingplassen ble i hele perioden drevet for As regning og risiko. Lagmannsretten hadde lagt til grunn at allerede før 1999 og fram til ordningen med busstransport opphørte i første halvår 2000, var campingplassens gjester i all hovedsak russiske kvinner som kom med bussen. Lagmannsretten la videre til grunn at de russiske kvinnene i hele perioden drev "utstrakt" prostitusjon på eller fra campingplassen, og at A visste om det. Det var videre lagt til grunn at B, som drev campingplassen for A i perioden juni til 23. desember 1999, C, som drev den for A fra ultimo januar 2000 til 17. november 2000, og D, som bisto C fra juni til 17. november 2000, hadde samme kunnskap. I tingretten ble samtlige tiltalte frifunnet. Tingretten viste til overnattingsstedenes kontraheringsplikt, jf. straffeloven § 349 a, og at de tiltalte ikke visste hvem av kvinnene som drev prostitusjon. Lagmannsretten hadde i liten utstrekning redegjort for sin lovtolking, men Høyesterett forstod dommen slik at lagmannsretten hadde kommet til at det ikke kunne stilles et slikt krav. Høyesteretts flertall (Dolva, Stang Lund og Matningsdal) forkastet As og Bs anke over lovanvendelsen. Om vilkåret "fremmer" viste de til at det oppstår særlige spørsmål for personer som har ansvaret for driften av overnattingssteder, idet avvisning av kvinner fordi de har en bestemt etnisk opprinnelse vil være diskriminerende og kan utløse straffansvar etter straffeloven § 349 a. Men til tross for dette utgangspunktet, måtte det legges til grunn at de hadde fremmet de russiske kvinnenes prostitusjon. Det ble særlig vist til forretningsforbindelsen med det russiske reisebyrået. Hver weekend oversendte reisebyrået liste over gjestene, og deretter inviterte A og B (fram til september 1999) disse gjestene. Dermed slapp kvinnene ved grensepasseringen å forevise kr 500 for hver dag de skulle oppholde seg i Norge. Et betydelig antall kvinner hadde dessuten forlenget oppholdet, og da måtte det utstedes garanti for deres videre opphold. I perioden 1. januar til 14. mai 1999 hadde A utstedt garantier for 84 personer, hvorav 83 kvinner. Disse garantiene hadde i tillegg til weekendoppholdene gitt dem i gjennomsnitt ytterligere opphold i 22 dager. På denne bakgrunn kunne verken kontraheringsplikten, oppslag i hyttene om at prostitusjon var forbudt og at invitasjonene opphørte i september 1999, frita dem for straffansvar for den videre driften som de hadde ansvaret for - for As vedkommende helt fram til 17. november 2000, idet driften hele tiden foregikk for hans regning og risiko. Flertallet kom videre til at vilkåret om at de russiske kvinnene måtte ha drevet "ervervsmessig utukt" var oppfylt. Da "ervervsmessig" betyr inntektsgivende arbeid, ville et eventuelt krav om at den enkelte kvinne måtte prostituere seg regelmessig representere en innskrenkende tolking. Selv om et slikt resultat kunne synes å ha støtte i forarbeidene, tok det aktuelle utsagnet etter flertallets oppfatning sikte på tilfeller hvor bistanden bare ytes til en kvinne. Det kunne derimot ikke stilles et tilsvarende krav når bistanden, som i denne saken, ble ytt til et stort antall kvinner. Med det aktuelle saksforholdet kunne det heller ikke kreves at de domfelte hadde vært kjent med hvem som prostituerte seg. For Cs vedkommende var domsgrunnene uklare mht. om samarbeidet med Dedal Travel hadde fortsatt i noen del av den tiden han hadde ansvaret for driften. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet for hans vedkommende. For Ds vedkommende måtte det legges til grunn at kvinnene hele tiden hadde kommet i privatbiler, og at samarbeidet med det russiske reisebyrået var opphørt. Han ble etter dette frifunnet. Flertallet fant ikke grunn til å redusere den straffen lagmannsretten hadde utmålt for A - fengsel i ett år og tre måneder. B var i lagmannsretten idømt fengsel i syv måneder. Hensett til at det var gått fire år siden hans straffbare forhold opphørte, og at han hadde vært ansatt, kom flertallet til at seks måneder av straffen kunne gjøres betinget. Reststraffen - 30 dager - ble ansett utholdt ved varetekt. Mindretallet (Gussgard og Skoghøy) kom til at dommen måtte oppheves for As og Bs vedkommende, og at de to andre måtte frifinnes. For vilkåret "fremme" var de enig med flertallet i at lagmannsrettens lovanvendelse var riktig for perioden fram til september 1999 da B sluttet å utstede invitasjoner. Men ut fra den beskrivelsen lagmannsretten hadde gitt, kunne det ikke legges til grunn at de hadde "fremmet" prostitusjonen i den videre perioden. Mindretallet hadde også et annet syn på hva som omfattes av "ervervsmessig utukt". Det måtte som utgangspunkt kreves at de tiltalte var klar over at den eller de personene som ble invitert, drev regelmessig prostitusjon. Dersom de ikke hadde denne kunnskapen, måtte det kreves at den vesentlige del av de som ble invitert/garantert for, drev prostitusjon regelmessig. Lagmannsrettens domsgrunner gav ikke grunnlag for å legge til grunn at dette vilkåret var oppfylt. Dommen måtte derfor oppheves for As og Bs vedkommende. For C og D måtte lagmannsrettens domsgrunner forstås slik at det ikke var utstedt invitasjoner eller garantier i deres driftstid. Dermed var ikke vilkåret "fremme" oppfylt for deres vedkommende. De måtte derfor frifinnes.
Til toppen