Forurensningsloven - utslipp av råolje fra oljeraffineri.

22.04.2004, HR-2004-00763-A, (sak nr. 2004/47), straffesak, anke
Forurensningsloven § 78 jf. § 7
I. Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Roar Østby) mot Esso Norge AS (advokat Ingvald Falch) og II. Esso Norge AS (advokat Ingvald Falch) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Roar
Matningsdal, Stabel, Skoghøy, Dolva og Schei

Esso Norge AS driver et oljeraffineri på Slagentangen ved Tønsberg. Den 16. september 1998 ble det konstatert at det hadde oppstått lekkasje i en råoljetank med lagringskapasitet på 115 700m³. Samlet utslipp er beregnet til 300 m³, hvorav 200 m³ ble samlet opp. Det er ikke påvist spredning ut av området - heller ikke til sjøen. Det er heller ikke funnet noen skader på planter eller dyr.

Den aktuelle tanken ble tatt i bruk i 1968, og er oppført i henhold til en standard utarbeidet av API (American Petroleum Institute) som i forståelse med amerikanske myndigheter har utarbeidet standarder for oppføring av, tilsyn med og vedlikehold av oljeraffinerier. Instituttet har en rekke medlemsbedrifter, og dets standarder anvendes over hele verden. Etter standarden fundamenteres tankene slik at det sikres god drenering av vann bort fra tankbunnen for å holde den tørr og dermed unngå underside korrosjon. Tankfundamentet er plassert over omkringliggende bakkenivå, og tanken ligger på et fundament av asfalt og sand over et lag med knust stein. I tillegg er tanken plassert på et høydedrag, på fjell med grunnvannsspeilet mer enn 20 meter under tankbunnen. Hensikten har vært å designe seg bort fra korrosjon fra undersiden av tanken ved at den er plassert på tørt underlag uten tilgang på oksygen. Tanken ble for første gang inspisert i 1979. Dette var i samsvar med API standarden. Den ble da tømt og vasket ren innvendig. Det ble foretatt innvendige undersøkelser for å avdekke korrosjon, og det ble oppdaget hull i en plate som var sveiset over et dreneringshull. Denne platen hadde en tykkelse på halvparten av den tykkelsen som API standarden krever. Platen ble byttet ut, og en del groptæringer ble belagt med epoxy. Det ble besluttet å redusere inspeksjonsintervallet til ni år. Neste inspeksjon ble utført i 1988. Det ble da foretatt ultralydmålinger og anvendt et statistisk analyseverktøy i tillegg til visuell kontroll. Det ble ikke registrert undersidekorrosjon, men man fant som forventet innvendig korrosjon som ble reparert. Inspeksjonsgruppen anbefalte at det ble foretatt en tetthetsprøve før tanken på ny ble tatt i bruk. Esso kom imidlertid til at det ikke var tilstrekkelig grunn til dette. Inspeksjonsintervallet ble nå satt til 11 år, slik at neste inspeksjon etter planen skulle skje i 1999. Lekkasjen ble som nevnt avdekket i september 1998. Både tingretten og lagmannsretten hadde kommet til at Esso hadde forsømt sin aktsomhetsplikt etter forurensningsloven § 7 for å forhindre utslipp. Høyesterett kom til motsatt resultat og frifant Esso for utslippet. Det ble særlig vist til at inspeksjonsintervallet var i samsvar med API standarden. Det ble uttalt at "Esso som utgangspunkt overholder aktsomhetsplikten når selskapet opptrer i samsvar med API standarden". Det forelå ikke forhold som tilsa at standarden ikke kunne følges. Rett nok seg det ut olje under tanken, men oljeprøver viste at oljen ikke kunne stamme fra utslipp fra tanken etter den lekkasjen som ble stoppet i 1979. Tetthetsprøven var dessuten heller ikke anbefalt med sikte på det aktuelle risikomomentet - undersidekorrosjon. Enkelte andre forhold som lagmannsretten hadde fremhevet, kunne heller ikke begrunne at inspeksjon skulle ha skjedd på et tidligere tidspunkt. Esso var videre dømt for ikke å ha ført tilstrekkelig tilsyn for på et tidlig tidspunkt å avdekke eventuelle utslipp. Domfellelsen for denne tiltaleposten ble opphevet under henvisning til mangelfulle domsgrunner. Lagmannsretten syntes å ha begrunnet domfellelsen i at det ikke var etablert anordninger i tankens umiddelbare nærhet i form av brønner og/eller grøfter for tidlig å avdekke eventuelle lekkasjer. Forurensningsloven § 7 annet ledd siste punktum fastsetter at plikten etter dette leddet "gjelder tiltak som står i et rimelig forhold til de skader og ulemper som skal unngås". Under henvisning til uttalelser fra teknisk sakkyndige hadde Esso for lagmannsretten med styrke fremhevet at etablering av flere brønner i tankens umiddelbare nærhet kunne gjøre grunnforholdene ustabile og i verste fall medføre at tanken kollapset. Det var ikke mulig av lagmannsrettens domsgrunner å se om den forholdsmessighetsvurderingen forurensningsloven krever, var foretatt. Den 14. mai 2001 skjedde det videre et utslipp fra en rørledning som frakter råolje/slop (returolje fra prosessområdet til råoljetank). Det er beregnet at lekkasjen i alt omfattet 50-60 m³. Lekkasjen ble stanset ved at det ble påsatt et klammer, og all utlekket olje ble samlet opp i løpet av 10 timer. Årsaken til lekkasjen var at det ved groptæring hadde oppstått et fingertykt hull i ledningen. Røret var 40 år gammelt, og i årene 1997 til 1999 hadde det vært tre tidligere lekkasjer som var stanset på samme måte. Siste lekkasje skjedde i november 1999, og i 2000 besluttet Esso å skifte ut deler av røret i 2001. Også domfellelsen for dette tiltalepunktet ble opphevet som følge av mangelfulle domsgrunner. Dommen måtte forstås slik at Esso var dømt for ikke å ha gjort tilstrekkelig etter november 1999 for å forhindre ytterligere utslipp fra ledningen. Spørsmålet var dermed dels om det var foretatt tilstrekkelige undersøkelser av ledningen etter den siste lekkasjen og/eller om det var uaktsomt at man i 2000 besluttet å vente med utskiftning til 2001 i stedet for å foreta dette straks. Domsgrunnene var ikke tilstrekkelig presise om disse spørsmål til at Høyesterett fant det forsvarlig å opprettholde domfellelsen.
Til toppen