Krav om erstatning og oppreisning fra fornærmede etter frifinnende voldtektsdom.

24.02.2004, HR-2004-00379-A, (sak nr. 2003/1201), sivil sak, anke
EMK artikkel 6 nr. 2
A (advokat Jorun E. Seegaard Dahlberg) mot B (advokat Terje Hoffmann)
Stabel, Oftedal Broch, Rieber-Mohn, Mitsem og Aasland

Spørsmål om lagmannsretten, etter å ha frifunnet en mann for voldtekt, i samme dom kunne idømme ham erstatning og oppreisning fordi han hadde hatt samleie med kvinnen, og dette samleiet ikke var frivillig. A ble i tingretten dømt for voldtekt av B, og idømt erstatning og oppreisning. Etter anke til lagmannsretten ble han frifunnet for voldtekt. A ble likevel dømt til å betale henholdsvis kr 74 000 i erstatning og kr 50 000 i oppreisning til B. Han anket til Høyesterett og gjorde gjeldende at lagmannsrettens domsgrunner innebar en krenkelse av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2.

Høyesterett kom til at uskyldspresumsjonen ikke var krenket. Det ble tatt utgangspunkt i Høyesteretts kjennelse 27. november 2003 i sak 2003/227, som ble avsagt etter EMDs retningsgivende avgjørelser 11. februar 2003 i sakene Y mot Norge og Ringvold mot Norge. Det er etter dette ikke i strid med uskyldspresumsjonen at en som er frifunnet for straff, blir idømt erstatning i en sivil sak. Men erstatningskravet må da ikke begrunnes på en måte som skaper tvil om riktigheten av frifinnelsen. Etter skadeserstatningsloven §§ 3-3 og 3-5, som var grunnlaget for erstatningen, er det et vilkår at skadevolder har tilført skadelidte en krenkelse som nevnt i straffeloven § 192 - voldtektsparagrafen. Også de subjektive ansvarsbetingelsene er i noen grad sammenfallende. Man kan derfor ikke unngå å komme nær opp til en strafferettslig vurdering. Man må derfor ta utgangspunkt i det som skiller rettsfølgene, nemlig kravet til bevis. Det kan ikke unngås at retten i domsgrunnene legger til grunn at det objektivt foreligger en overtredelse av denne bestemmelsen. Det samme gjelder de subjektive vilkår for erstatning. Det som må unngås, er tvil om frifinnelsen var korrekt, ut fra de strenge beviskrav som gjelder i straffesaker. Lagmannsretten hadde klart gjort rede for forskjellene i beviskravene for straff og erstatning. Vurderingen av erstatningsspørsmålet skjedde på selvstendig grunnlag, uten at det var vist til tiltalebeslutningen og spørsmålsskriftet til lagretten. Det ble heller ikke benyttet typisk strafferettslige begreper. Slike forhold ble funnet avgjørende da man i kjennelsen 27. november 2003 kom til at uskyldspresumsjonen var krenket i den saken. Høyesterett konkluderte derfor med at lagmannsretten hadde markert den nødvendige distanse til straffesaken, og at det heller ikke på annen måte ble rokket ved frifinnelsen.
Til toppen