Opplesing av politiforklaring - mulig saksbehandlingsfeil

25.05.2004, HR-2004-00931-A, (sak nr. 2004/451), straffesak, anke
Straffeloven § 227 jf. straffeprosessloven § 232 tredje ledd
A (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Arild Dommersnes)
Tjomsland, Coward, Utgård, Stang Lund og Gjølstad

Spørsmål var om det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten tillot opplesning av en politiforklaring av en mindreårig hvor vergen ikke var gitt anledning til å være til stede under avhøret. A, som var 16 år og 9 måneder, ble avhørt av politiet som mistenkt for trusler, jf. straffelovens § 227, mot en nabo, uten at hans mor, som var hans verge, ble varslet til avhøret, jf. straffeprosesslovens § 232 tredje ledd. Lagmannsretten samtykket - under dissens fra en av meddommerne - i at aktor leste opp politiforklaringen som han mente at As forklaring i lagmannsretten ikke stemte med. A ble funnet skyldig i forholdet og dømt til en straff av betinget fengsel i 15 dager.

Anken over saksbehandlingen ble tillatt fremmet for Høyesterett. Høyesterett fant at det var en feil at vergen ikke var varslet til avhøret. Bestemmelsen i straffeprosessloven § 232 tredje ledd har vært forstått slik at hovedregelen er at vergen skal varsles og gis anledning til å være til stede. Noen grunn som tilsa at vergen ikke burde gis anledning til å være til stede, forelå ikke i dette tilfellet. På grunnlag av rettspraksis kan det stilles opp enkelte veiledende prinsipper for i hvilken utstrekning ulovlige ervervede bevis skal tillates benyttet i en straffesak, jf. særlig Rt. 2003 side 549. Et utgangspunkt er at partene kan føre alle bevis som vedrører saken og at retten - på bakgrunn av det som fremkommer under hovedforhandlingen - tar stilling til hvilken vekt bevisene skal tillegges. Dersom beviset er blitt til på en ulovlig eller kritikkverdig måte, kan imidlertid retten nekte dette ført om beviset er lite å stole på eller hvor føringen av beviset vil krenke beskyttelsesverdige interesser eller representere en gjentakelse eller fortsettelse av rettsbruddet. Høyesterett fant at forholdene i denne sak ikke var slik at de reservasjoner som i rettspraksis er tatt i forhold til prinsipp om fri bevisføring, fikk anvendelse. Det ble vist til at bestemmelsen i § 232 tredje ledd ikke var unntaksfri, noe som viste at lovgiver må ha forutsatt at det kan være forsvarlig å foreta et politiavhør av en mindreårig selv om vergen ikke var gitt anledning til å være til stede. Den omstendighet at bestemmelsen i § 232 tredje ledd ikke er fulgt, kan hensyntas ved vurderingen av forklaringens vekt som bevis. Høyesterett fant at utgangspunktet måtte være at det er adgang til å lese opp en politiforklaring som en mindreårig tiltalt har avgitt selv om vergen ikke har vært gitt anledning til å være til stede under avhør. Høyesterett kom videre til at det ikke forelå konkrete forhold i denne saken som tilsa at politiforklaringen ikke burde kunne benyttes som bevis. Det var etter dette ikke nødvendig å ta stilling til aktors subsidiære anførsel om at domsresultatet ville vært det samme om forklaringen ikke hadde blitt opplest. Anken ble etter dette enstemmig forkastet.
Til toppen