Rett til uttak av kraft til selvkostpris.

03.04.2004, HR-2004-00678-A, (sak nr. 2003/1062), sivil sak, anke
Avtalerett
Østfold Energi Produksjon AS (advokat Carsten Riekeles) mot Fredrikstad, Rakkestad, Rygge, Råde og Trøgstad kommuner (advokat Øyvind Kraft)
Rieber-Mohn, Coward, Flock, Skoghøy og Lund

Saken gjaldt krav fra fem kommuner i Østfold om stedsevarig rett til uttak av kraft fra Borgund kraftverk til selvkostpris.

Da Østfold fylkeskommune i 1960 vedtok å erverve fallrettighetene i Lærdalsvassdraget for å sikre den fremtidige kraftforsyningen til fylket, bidro kommunene med halve kjøpesummen. Resten ble dekket av Hafslund. Fylkeskommunen hadde ikke kapital å skyte inn. Under den senere saksbehandling i tilknytning til spørsmålet om å bygge ut vassdraget, ble det også til at kommunene aksepterte å bidra med egenkapital. Bidraget besto i at strømprisen inn til de kommunale elektrisitetsverk (fra ulike kraftkilder) fikk et påslag med 1 øre kwh - det såkalte Lærdals-tillegget. Resten av utbyggingskostnadene ble finansiert ved låneopptak. Fra ervervet av fallrettighetene og frem til vedtaket om finansieringen av utbyggingen, var det en omfattende vedtaksprosess i fylket - med fylkeskommunen som initiativtaker og forslagsstiller - og med kommunene som mer og mindre villige til å være med på fylkeskommunens premisser. Sluttstenen i denne vedtaksprosessen var et vedtak i fylkestinget 29. november 1968 der punkt 1 lød slik: "Det er forutsetningen at kommunene skal ha krav på Lærdalskraft i samsvar med kommunenes innbetaling til finansieringen. Men som påvist foran kan saken måtte tas opp igjen senere, bl.a. i forbindelse med Smaalensoverenskomstens opphør." Smaalensoverenskomsten - som ble inngått i 1914 mellom fylket og Hafslund - gjaldt kraftlevering til landkommunene og etter hvert også byene i Østfold. Den løp ut i 1974. Før utløpet av denne undertegnet samtlige kommuner i Østfold en såkalt elverkskontrakt med fylkeskommunen, der denne ble forpliktet til å levere kraft til kommunene fra ulike kraftkilder til ens pris basert på en selvkostberegning, jf. Rt. 2000 side 632. Elverkskontrakten hadde en gyldighetsperiode på 30 år, men er gjennom rettslige prosesser ansett terminert i 1994 for fire av ankemotpartene og i juli 1999 for Fredrikstad, jf. den nevnte høyesterettsdom. Høsten 1999 satte de fem ankemotpartene frem krav mot fylkeskommunen og Østfold Energi Produksjon AS om uttak av kraft fra Borgund kraftverk (lærdalskraft) til selvkost. Kravet ble ikke tatt til følge. De fem kommunene gikk deretter til søksmål mot Østfold Energi Produksjon AS med påstand om at de i lys av bakgrunnen for fylkets erverv av fallrettigheter og kommunenes deltakelse i dette erverv og den senere utbygging hadde en stedsevarig rett til uttak av lærdalskraft til selvkost. Denne rett var ikke senere falt bort. Østfold Energi Produksjon AS tok til gjenmæle og anførte at bindende avtale om slike rettigheter aldri var inngått - kommunene kunne i datidens selvkostregime bare ha faktiske forventninger om tilgang på slik kraft. Uansett måtte en eventuell rett ha falt bort som følge av den etterfølgende utvikling, særlig ved inngåelsen av elverkskontraktene. Sarpsborg tingrett frifant Østfold Energi Produksjon AS, mens lagmannsretten kom til at selskapet var forpliktet til å levere kraft fra Borgund fra 1. desember 1999 til selvkostpris til de fem kommunene. Høyesterett kom under dissens til samme resultat som tingretten. En samlet rett var enig med ankemotpartene at vedtaket i fylkestinget 29. november 1968, sammenholdt særlig med kommunenes bidrag til finansiering av fallrettigheter og utbyggingen, måtte forstås slik at fylkeskommunen ga kommunene rett til uttak av lærdalskraft til selvkost på ubestemt tid. Bindende avtale ble inngått etter hvert gjennom en omfattende vedtaksprosess i fylkesting og kommunestyrer, der det nevnte fylkestingsvedtak var en sluttsten av sentral betydning. Men i spørsmålet om denne avtale var falt bort på grunn av etterfølgende omstendigheter, delte Høyesterett seg. Flertallet på tre dommere fant at inngåelsen av elverkskontraktene i 1974, som etter hvert alle kommuner forbeholdsløst var med på, måtte innebære en frafallelse av særretten til uttak av lærdalskraft. Dersom en slik særrett var ment å skulle ha et selvstendig liv ved siden av en 30-årig elverkskontrakt som regulerte alle sider av kraftforsyningen mellom fylket og kommunen, og med en pris basert på selvkost, måtte kommunene tatt forbehold og sagt fra. Smaalensforbeholdet i vedtaket 29. november 1968 måtte også forstås slik at den særrett som vedtaket bar bud om, kunne ha en begrenset varighet. Dette var en reforhandlingsklausul som ble benyttet ved forhandlingene om elverkskontraktene, og dermed erstattet disse det tidligere rettsforhold mellom partene når det gjaldt lærdalskraften. Mindretallet (Lund og Coward) var enige med lagmannsretten og mente at særretten til uttak av lærdalskraft til selvkost måtte bestå uavhengig av elverkskontraktene. Kommunene ga bare avkall på en rett til særskilt avregning av lærdalskraften, det var ingen varig fraskrivelse av de rettigheter som var ervervet på bakgrunn av investeringene i Lærdalsvassdraget.
Til toppen