Spørsmål om tidsbruk ved avgjørelse om utskriving fra tvungent psykisk helsevern.

01.04.2004, HR-2004-00655-A, (sak nr. 2004/56), sivil sak, anke
EMK artikkel 5 nr. 4
A (advokat Sigurd Rønningen) mot Staten v/Helsedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Erlend Haaskjold)
Oftedal Broch, Lund, Stang Lund, Støle og Aasland

A hadde siden november 2001 vært undergitt tvungent psykisk helsevern. Han begjærte seg utskrevet 14. august 2002. Dette ble nektet av kontrollkommisjonen 29. august 2002. A angrep avgjørelsen etter de spesielle reglene i tvistemålsloven kapittel 33, jf. blant annet § 478 om at saken skal påskyndes mest mulig. Han fikk ikke medhold i tingrett og lagmannsrett. Anke til Høyesterett over saksbehandling og rettsanvendelse ble nektet fremmet, men en anførsel om at tidsbruken i saken stred mot EMK artikkel 5 nr. 4 ble henvist til Høyesterett. Totalt var det gått 17 måneder fra begjæringen 14. august 2001 til kjennelsen i kjæremålsutvalget.

Artikkel 5 nr. 4 gir enhver som blir frarøvet sin frihet, rett til å få lovligheten av frihetsberøvelsen raskt avgjort av en domstol. Høyesterett fant at bestemmelsen ikke kan forstås slik at brudd på tidskravet medfører at en ellers lovlig frihetsberøvelse dermed blir ulovlig. Men da kunne heller ikke spørsmålet om tidsbruken var i samsvar med konvensjonen, avgjøres i saken. Hensynet til rask behandling tilsa en snever fortolkning av hvilke krav som kan fremmes i sak om kontroll med frihetstap. En dommer mente den krenkede måtte ha krav på at spørsmålet om konvensjonsbrudd ble behandlet så lenge anførselen ikke var klart uholdbar. Høyesteretts flertall understreket betydningen av at saker om kontroll med frihetstap behandles med nødvendig hurtighet, og fremholdt at ved behov kunne ankedomstolen foreta en vurdering av tidsbruken i domspremissene. I nærværende sak var spørsmålet om tidsbruken prosedert fullt ut. Høyesterett bemerket at dersom det skjer uunngåelige forsinkelser i en sak etter kapittel 33, må den resterende saksbehandling søkes ytterligere påskyndet, og påpekte dessuten følgende forhold: Ved Stavanger tingrett ble generelt samtlige dommere erklært inhabile i saker som gjaldt vedtak i kontrollkommisjoner for det psykiske helsevern. Fylkesmannen oppnevnte så settedommer fra et annet embete. Grunnen var at tre av tingrettens dommere var formenn for slike kontrollkommisjoner. Etter Høyesteretts mening var det en uheldig organisering i domstolen når en gruppe saker som skulle behandles særlig raskt, ble gjenstand for en slik gjennomgående forsinkelse. I tingretten tok det 7 uker fra hovedforhandlingen til dom ble avsagt. Dette var uakseptabelt. Høyesterett anså etter dette at det var skjedd brudd på artikkel 5 nr. 4.
Til toppen