Tyveri av lommebok

25.02.2004, HR-2004-00395-A, (sak nr. 2003/1595), straffesak, anke
straffeloven § 257, jf § 263
A (advokat Berit Reiss-Andersen) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Eirik Stolt-Nielsen)
Skoghøy, Coward, Oftedal Broch, Mitsem, Gjølstad

Saken gjaldt straffutmåling for simpelt tyveri overfor en narkotikamisbruker som tidligere var straffedømt til sammen 28 ganger - i det vesentlige for vinnings- og narkotikakriminalitet av mindre alvorlig karakter.

Både tingretten og lagmannsretten hadde ut fra behovet for samfunnsvern og for å få domfelte til å avstå fra ny kriminalitet i det minste i soningstiden, fastsatt straffen til 9 måneders ubetinget fengsel. Domfelte hadde i tiden mellom dommen i tingretten og behandlingen i lagmannsretten begått nye straffbare handlinger, og ved dom i tingretten før den foreliggende sak ble behandlet i lagmannsretten, var han med en tilsvarende begrunnelse også for disse forholdene blitt dømt til 9 måneders ubetinget fengsel. Denne dommen ble ikke påanket. Ved lovendring i 2003 ble straffeloven § 61 om økning av strafferammene ved gjentatt kriminalitet endret. Siden det forhold saken for Høyesterett gjaldt, var begått før denne lovendringen, gikk Høyesterett ikke inn på betydningen av denne. Under henvisning til tidligere rettspraksis uttalte førstvoterende at tidligere domfellelser også før lovendringen i 2003 måtte tillegges betydelig vekt i skjerpende retning, men at det ved straffutmålingen også måtte tas individuelle hensyn, og prinsippet om at det skal være forholdsmessighet mellom handling og reaksjon, dessuten setter en grense for hvor meget straffen kan skjerpes på grunn av tidligere domfellelser. I den foreliggende sak var den straff lagmannsretten hadde fastsatt, etter Høyesteretts syn blitt uforholdsmessig streng - både isolert sett og når man så hen til den samlede soningstid av den straff som var utmålt i de to sakene. Den 15. april 2004 ville straffen etter den rettskraftige dom på 9 måneders fengsel være sonet fullt ut. For at hjelpeapparatet skulle ha tilstrekkelig tid på seg til å iverksette planlagt metadonbehandling og andre hjelpetiltak etter løslatelse, ble straffen satt til fengsel i 120 dager. Tre dommere uttalte i en særmerknad at hvis ikke hensynet til behandlingsopplegget hadde kommet så sterkt inn, skulle fengselsstraffen i det foreliggende tilfellet ut fra forholdsmessighetsprinsippet ikke ha vært satt til mer enn for eksempel 45 dager.
Til toppen