Barns rett til fritt fiske etter lakse- og innlandsfiskloven

22.12.2004, HR-2004-02115-A, (sak nr. 2004/759), sivil sak, anke
Lakse- og innlandsfiskloven § 18, Grunnloven § 105
A (advokat Olav Felland) mot Staten v/Miljøverndepartementet (Regjeringsadvokaten v/ass. regjeringsadvokat Bård Tønder)
Flock, Mitsem, Utgård, Gussgard og Gjølstad

Lakse- og innlandsfiskloven § 18 bestemmer at barn under 16 år uten vederlag har rett til å fiske innlandsfisk - unntatt anadrome laksefisk - med stang og håndsnøre i perioden fra 1. januar til 20. august. Loven har ikke bestemmelser om erstatning til grunneierne. A eier store utmarksarealer i X i Y. Han mente at § 18 var i strid med Grunnloven § 105 om grunneierens rett til full erstatning ved avståelse av rettighet til fast eiendom. Han gikk til søksmål mot staten v/Miljøverndepartementet og krevde dom for at personer under 16 år ikke hadde rett til å fiske gratis i vassdragene på hans eiendom, subsidiært at staten var erstatningsansvarlig for hans økonomiske tap. Staten ble frifunnet både i tingretten og i lagmannsretten.

Høyesterett kom enstemmig til samme resultat. I dommen ble vist til at det i forhold til Grunnloven §105 tradisjonelt blir skilt mellom inngrep som bare fører til en rådighetsinnskrenkning og inngrep som overfører rettigheter til andre. Barns fiskerett etter § 18 inneholdt elementer fra begge disse to kategorier. Videre ble trukket frem utviklingen av allmennhetens rett til bruk av annenmanns eiendom, f.eks. til ferdsel og friluftsformål, som er tilpasset forholdene i dag. Dette har skjedd uten å utløse rett til erstatning. Paragraf 18 etablerte en ny rettighet for en aldersbestemt del av allmennheten. Forholdet til Grunnloven § 105 måtte avgjøres etter en helhetlig vurdering hvor ulike momenter vektlegges. Høyesterett bemerket at lovgiveren uten å utløse erstatningskrav må kunne foreta en justering av grensen mellom grunneierens rådighetsrett og allmennhetens rettigheter. Dette må også gjelde når allmennhetens rett utvides til å omfatte rådighet av en annen karakter enn de tradisjonelle. Videre ble pekt på at lakse- og innlandsfiskloven § 18 er generelt utformet - rettet mot alle grunneiere i vassdrag - og at grunneierne i kraft av samfunnsutviklingen har måttet tåle vesentlige begrensninger i sin rådighet over fast eiendom uten rett til erstatning. Det ble også vist til formålet med bestemmelsen; i utviklingens medfør å tilgodese samfunnets interesser i at våre naturressurser blir utnyttet på en hensiktsmessig måte. Høyesterett la videre betydelig vekt på at § 18 generelt er forutsatt bare å innebære et mindre vesentlig inngrep i grunneierens fiskerett. Det ble vist til unntaksregelen i paragrafens fjerde ledd om at departementet kan regulere utøvelsen av fisket hvis barns fiske etter paragrafen vil være "til skade for fiskekulturtiltak eller hvor barns fiske er til vesentlig fortrengsel for rettighetshaverens fiske". Dette måtte forstås slik at barns rett til fiske skal begrenses dersom vilkårene i fjerde ledd er oppfylt, m.a.o. dersom inngrepet går ut over det som må karakteriseres som mindre vesentlig. Dermed forhindres at barns fiskerett blir et inngrep av en slik betydning at det utløser erstatningsplikt etter Grunnloven § 105. Det var i As tilfelle ikke søkt om unntak og således heller ikke vurdert om det skulle foretas regulering etter § 18 fjerde ledd. Saken var ikke lagt opp til at Høyesterett skulle ta stilling til om A led et tap som gikk ut over den grense som ikke kunne overskrides. A anførte også at bestemmelsen om barns fiskerett var i strid med EMK, protokoll 1 artikkel 1. Heller ikke dette førte frem.
Til toppen